To menn sitter på tiltalebenken i Bergen tingrett, anklaget for voldtekt. På gangen sitter en 20 år gammel kvinne som bare vil gå.

Det er mars i år. Kvinnen, til vanlig jusstudent, har akkurat forklart hvordan hun ble voldtatt i en trapp ved Den Nationale Scene, midt i Bergen sentrum.

— Du blir spurt om hver eneste lille detalj. Det du sier blir plukket fra hverandre og diskutert. Alt dette skjer foran folk du ikke aner hvem er. Dommere og advokater. Tilhørere. Jeg skjønner at en slik prosess kan virke uoverkommelig for mange, sier hun.

En personlig seier

Natt til 20. august i fjor var kvinnen ute på byen. Hun var i godt humør. Litt etter klokken 3 møtte hun to menn hun aldri har sett før. De kom i snakk inne på McDonald's. Alle tre var beruset.

Under en halvtime senere ble hun voldtatt.

— Jeg var så underlegen, de så overlegne. For meg ble de forferdelig slemme mennesker som holdt meg fast og voldtok meg, og jeg husker hvor liten jeg følte meg. Følelsen av hjelpeløshet satt i veldig lenge etter hendelsen, sier hun.

I tingretten ble en 24 år gammel mann og hans 22-årige kamerat dømt til henholdsvis fire år og syv måneder, og fire og et halvt års ubetinget fengsel.

«Retten finner det bevist at det var gjennomført samleie med kvinnen og at dette er oppnådd som følge av vold ... ved at fornærmede ble båret over gjerdet og senere holdt fast», heter det i dommen fra tingretten.

For 20-åringen var avgjørelsen en sjelden opptur, en personlig seier.

Når rettssaken er over, skjønner du at alt har vært verdt det. Jeg hadde aldri vært der jeg er nå, hvis jeg ikke hadde stått løpet ut. Jeg føler at jeg har vunnet frem

— Da de ble dømt for voldtekt, var jeg så glad. Jeg ville at alle skulle vite at det nytter å anmelde, og at det nytter å stå løpet ut.

Den eldste av de tiltalte har vedtatt dommen. Yngstemann anket straffeutmålingen, og fikk denne uken redusert straffen med seks måneder.

Store mørketall

Tall fra Politidirektoratet viser at antallet anmeldelser de siste årene har ligget mer eller mindre stabilt rundt 1000 hvert år.

Det reelle omfanget er trolig langt høyere. I 2008 anslo det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget at mellom 8000 og 16.000 personer årlig blir utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk i Norge. Anslaget er basert på ulike undersøkelser i inn- og utland, og er omstridt i forskermiljøer.

ALDRI I TVIL: Kvinnen (20) var fast bestemt på at hun skulle anmelde mennene som voldtok henne. Og at hun skulle stå løpet ut. Nå foteller hun sin historie for å vise andre offre at det nytter.

Legger man det mest konservative anslaget til grunn, innebærer det at kun i overkant av ti prosent anmelder til politiet.

Anne Bitsch er forsker og stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Bitsch tar doktorgrad om politiets og rettssystemets behandling av voldtektssaker.

Foreløpige funn viser at enkelte ofre i møte med politi og bistandsadvokat, allerede på et tidlig stadium blir frarådet å anmelde.

— Det er strenge beviskrav, noe det også skal være, og det vil være en god del saker som ikke vil la seg bevise i retten. Men dette kan igjen føre til at terskelen for å anmelde voldtekter holder seg lav, sier hun.

— Dette betyr ikke nødvendigvis at politi eller andre mistror fornærmede i voldtektssaker. Men det blir alltid en vurdering hvorvidt man vil få en domfellelse eller ikke, sier Bitsch.

Aldri i tvil

I månedene etter voldtekten møtte jusstudenten andre som hadde opplevd det samme. Noen av dem fortalte at de ikke så noe poeng i å gå til politiet.

— Det gjør meg utrolig vondt at så mange føler de ikke blir trodd, eller unnlater å anmelde fordi de frykter at det ikke vil hjelpe. Derfor er det viktig at historier som min kommer frem.

20-åringen var aldri i tvil om hun skulle anmelde eller ikke.

— Jeg tror jeg ville ha vært glad for at jeg anmeldte også om de ikke hadde blitt dømt. Det har tatt vekk noe av skyldfølelsen. Det handler om å plassere skylden der den hører hjemme. Det har en helbredende effekt, sier hun.

Kvinnen tok kontakt med politiet samme natt. Hun oppsøkte overgrepsmottaket, hvor det ble sikret det som skulle vise seg å være DNA fra gjerningsmennene, og anmeldte voldtekten neste dag.

Tvilen rundt hvorvidt noen ville bli stilt til ansvar, var aldri langt unna.

— Helt i starten, i det første avhøret, tenkte jeg at dette er et lost case. Jeg tenkte at politiet aldri kommer til å finne dem. De som gjorde dette mot meg, kommer aldri til å bli dømt.

- Det tordnet inni meg

Tilbake i Bergen tingrett. Det er siste rettsdag, og tid for avsluttende prosedyrer.

Kvinnen ser i retning de to tiltalte. Hun ser ikke på dem. Hun ser forbi dem, ut av vinduet, slik hun har gjort siden rettssaken startet. Gjennom vinduet skimter hun taket på teaterbygningen.

Alt er bedre enn å se de to mennene i øynene.

Forsvareren til den ene voldtektstiltalte snakker om tvil. Den som skal komme de tiltalte til gode.

«Det har formodningen mot seg at en kvinne ikke skriker etter hjelp når hun blir voldtatt», sier forsvareren, henvendt til dommerne.

Jusstudenten skvetter til.

— Det tordnet inni meg. Jeg ble så sint. Du får fort skyldfølelse etter en slik opplevelse, og så skulle han angripe meg for at jeg ikke hadde skreket, når jeg følte at jeg hadde gjort alt jeg kunne. Forsvareren gjorde bare jobben sin, men der og da var det utrolig belastende, sier kvinnen.

Hele prosessen har vært en syv måneder lang personlig kamp, fra det første sjokket etter hendelsen, til lettelsen over domfellelsen.

— Først er du i en situasjon hvor du egentlig aller helst vil glemme, og fortsette det livet du levde. I stedet måtte jeg inn til stadige avhør, møter med advokaten min, legevakt.

I dag føler kvinnen at hun stort sett lever det livet hun levde før hendelsen. Men det kan være belastende å være i Bergen.

— Når rettssaken er over, skjønner du at alt har vært verdt det. Jeg hadde aldri vært der jeg er nå, hvis jeg ikke hadde stått løpet ut. Jeg føler at jeg har vunnet frem, sier hun.

— Det er en god følelse.