• Det er lett å skyve døden unna, og det gjorde vi også store deler av tiden. Men når Ingrid spurte, fikk hun svar, forteller moren Bente Høiaas.

Ingrid var redd for å bli glemt, men hun vil aldri forsvinne.

Hos familien Høiaas er hun til stede i bilder og minner. Ting hun sa, mat hun likte, gavene hun laget mens hun lå på sykehuset; over alt dukker det opp spor etter den livlige jenten som døde elleve dager før sin egen tiårsdag. Og som insisterte på å dra på tivoli da hun fikk vite at hun ikke kunne bli frisk.

AKTIV: Ingrid var en livlig og aktiv jente før hun fikk leukemi sommeren 2010.
PRIVAT

Bente (40), Knut (44), Knut Henrik (14) og Øystein (7 1/2) Høiaas har tidligere fortalt om Ingrid i Fanaposten og gjør det nå i BT, for da vil hun bli husket av flere.

Tung rolle

I dag, ett år etter at hun døde, er det lettere å snakke om henne. I tiden rundt begravelsen, måtte moren Bente gå og legge seg hver gang hun hadde hatt en samtale med noen som ville snakke om Ingrid.

— En periode følte jeg at hele identiteten min var «moren til hun som døde». Det er en tung rolle å bære, sier Bente L. Høiaas.

Hun er lærer og treffer daglig barn på Ingrids alder. Det samme gjør pappa Knut Høiaas som er museumspedagog.

De setter stor pris på alle som har støttet dem, og er takknemlige for folk som sier at de tenker på dem og Ingrid, men samtidig foreslår å gjøre noe kjekt sammen eller snakke om noe helt annet.

Ærlige svar

Sykdommen kom brått sommeren 2010. Det var såkalt akutt leukemi og Ingrid hadde trolig bare vært syk et par uker før diagnosen ble stilt. Alle som har vært rammet av, eller står nær noen som får kreft, vet at det er mange faser. Foreldrene forteller om opp- og nedturer gjennom to år. Og om troen på at Ingrid måtte være blant de 85 prosentene som statistisk sett overlever leukemi.

Hun hadde mye galgenhumor. Truet brødrene med å komme tilbake og spøke i klesskapet.

Mamma Bente

— I første omgang tenkte vi bare på de 85 prosentene, og vi holdt oss bevisst unna nettet, sier Knut.

Bentes far døde av kreft bare seks måneder før Ingrid ble syk. I starten valgte foreldrene ikke å bruke ordet kreft om hennes sykdom. Men etter hvert måtte de snakke både om kreft og om døden.

— Når man rammes av en livstruende sykdom, kommer man tett på døden. Derfor måtte vi være helt åpne før den eventuelt inntraff. Det er lett å skyve døden unna, og det gjorde vi også store deler av tiden. Når man skal gjennom en tøff behandling, må man holde motet oppe og ikke snakke for mye om døden. Men når Ingrid spurte, fikk hun svar, sier Bente.

Både hun og Knut la vekt på alltid å være ærlige. Det var kanskje ting de unnlot å fortelle, men de løy aldri for datteren.

Ville dø

Ingrid hadde flere infeksjoner underveis i behandlingsforløpet. Vinteren 2011 ble hun dødssyk av lungebetennelse og lagt i koma. Da faren var over, og foreldrene pustet lettet ut, våknet datteren deprimert og med et ønske om å dø.

- Vi visste at medisinene gjorde henne deprimert, og at hun ikke var seg selv, men det var likevel veldig tungt, sier Knut.

-  Den perioden snakket vi en del om døden. Og Ingrid ble utrolig opptatt av «Brødrene Løvehjerte». Hun hørte historien om og om igjen, helt til psykiateren la ned forbud mot den, forteller Bente.

Spontan Tusenfryd-tur

Høsten 2011 bedret situasjonen seg. Ingrid kviknet til og familien dro på flere skiturer vinteren 2012. Men så kom kreften tilbake. Benmargstransplantasjon ble planlagt da det viste seg at Knut passet som donor. Men Ingrid ble aldri frisk nok til at det kunne realiseres. 12. juli 2012 kom beskjeden de fryktet: hun kunne ikke helbredes.

SYKEHUSVANT: Gjennom to år var Ingrid Høiaas innlagt flere ganger på Haukeland Universitetssykehus. Her har hun besøk av brødrene Knut Henrik og Øystein. - Vi er veldig fornøyde med oppfølgingen vi fikk på sykehuset, sier pappa Knut Høiaas.
PRIVAT

Først hylte Ingrid i ett minutt. Deretter sa hun: kan vi se en film nå? Og så dra på tivoli?

Dagen etter satte familien seg i bilen og kjørte til Tusenfryd.

De visste ikke at Ingrid bare hadde noen uker igjen å leve, men de visste at de måtte utnytte gode dager og fokusere på livsglede. Hun som skulle dø, frydet seg over å kjøre i karusell og over endelig å kunne bade i sjøen uten å være redd for å få infeksjon.

— Hun hadde mye galgenhumor. Truet brødrene med å komme tilbake og spøke i klesskapet, sier Bente.

Ikke redd døden

— Men det gjorde hun ikke, supplerer lillebror Øystein (7 1/2) mens han henter tørkepapir til mammas tårer.

Bente og Knut er glade for at datteren ikke var redd for døden. Hun var lei seg for alt hun gikk glipp av, men ikke redd.

Like før hun døde 8. august sa Ingrid: Døden er nok ikke som i Brødrene Løvehjerte. Jeg tror det er som å sove på narkosemedisin.