— Kanskje var det «Fascination» jeg spilte akkurat den dagen, smiler Beathe Therese Sætersdal fra godstolen hjemme i Rinddalen i Fana. Syttifem år «derpå» husker hun fremdeles scener fra utestedet i Telegrafbygningen - stedet som noen år senere ble Reimers Conditori, men som på slutten av 1920-tallet het Esplanade og var både bodega for byens kunstnere og konditori for fine fruer.

— Vi var byens yngste duo, forteller 90-årige Beathe om seg selv og medspiller Harald Søreide. Han var bare 15 da de to fikk spillejobb på nyriggete Esplanade, hos tyskfødte Hermann Werner og hans norsk kone Letty Hougen.

— Ja, der har vi de jo, peker Beathe da journalisten fisker frem et bilde av ekteparet som var hennes arbeidsgivere.

— Han var veldig grei, jeg husker han godt, han knipset alltid med fingrene. Hun var grei også, litt striksere, men rettferdig, minnes Beathe over de gamle portrettene.

Noen som husker?

Det var i november at Byredaksjonen etterlyste medborgere som kunne huske restauranten og vinstuen som holdt hus i nybygde Telegrafen fra 1927, i årene før Reimers rykket inn.

Kanskje noen husket litt mellomkrigshistorie — noe om kakepriser, klesmoter, madammer eller musikk fra et Esplanade anno 1920-årene.

Men hadde vi drømt om en rapport fra orkesterplass? Nope.

Men den kom, i konvolutt adressert til «Bysiden, Bergen» - med avsender Beathe Therese Sætersdal, nettopp fylt 90.

Hun kunne sin Esplanade , gudbedre!

«Gjennom fiolinist Jim Johannesen fikk Harald Søreide og jeg spillejobb på Esplanade i 1928. Vi spilte ca 1 1/2 år der, piano og fiolin.» Satt vi ikke med en øyenvitnerapport fra et summende røykfylt 1928-lokale mellom hendene!

«Vi hadde middagskonsert hver dag fra klokken 13 til 15. Vi var byens yngste duo. Jeg var 16 år og Søreide 15.»

Fruen inspiserte

Det er syttifem år siden Beathe spilte Kristian Haugers slager «Blåklokker» for byens fiff. Men klart som et nystemt piano husker hun at hun og Harald hver dag fikk spise så mye biff, bløtkaker og is de bare ønsket, helt gratis.

Og at senere maler og kunstkritiker Waldemar Stabell som guttunge nesten daglig vanket på Esplanade med moren på slep, eller omvendt. De må ha hatt ganske god is der ...

«Som en liten avslutning kan jeg fortelle at hver gang fru Werner kom og inspiserte, spilte vi melodien «På sakens nuværende tidspunkt». Og fru Werner bemerket: Har du ikke noe andet program?»

En dåm av bergensk restauranthistorie fra Starvhusgaten dette, folkens!

Mamsen husker

Beathe hadde akkurat avsluttet middelskolen på Tanks da hun ble fingerhunted til Esplanade.

Men det var ennå 18 år til hun skulle møte ektemann Trygve, musiker med cello-fortid både i Harmonien og i orkestergraven på DNS.

«Mamsen» kaller Trygve sin viv i dag.

«Husker du, mamsen?», spør han — og jo da, mamsen husker.

— Fra Esplanade husker jeg at menn ofte ville spandere et glass med noe sterkt å drikke, men jeg holdt meg nå til mineralvann, jeg, forteller den hvithårete med tilløp til glimt i øyet.

Etter Esplanade ble det år med assortert pianospill, før hun i tolv år spilte på danseskolen hos Fermann & Gunero - og senere 19 år ved Askøy Musikkskole.

— Mamsen spiller som en mester fremdeles, bobler Trygve - og mamsen setter seg til pianoet og foxtrotter «Eldgaffeln» så Beethoven bukker på pianoet.

På Esplanade ville de applaudert, hevet glassene og ropt «da capo». Igjen.

GAMLE TOMTER: Som 16-åring i 1928 spilte Beathe Therese Sætersdal piano i restaurant Esplanade i Telegrafbygningen - før Reimers overtok. FOTO: ARNE NILSEN