Det var en katastrofe for byen — og den gjorde også inntrykk langt utenfor byens grenser. Petter Dass, presten til Alstadhaug, skrev «En sørgelig Klage-Vise over Bergen Byes jammerlige og ynkelige Ødeleggelse» på 34 vers - vi har innledningsvis sitert fra vers 31.

Brannen begynte rundt klokken 2 (14) i et salmakerverksted like ved Manufakturhuset. Det var den gang en stor trebygning som snart stod i lys lue. Utrettelig åt ilden seg videre gjennom den tette bebyggelsen på begge sider av Vågen. Den stoppet først ved Nyalmenning (nå Holbergsallmenningen) på Nordnes og ved Mariakirken på Bryggesiden. Allmenningen hadde bevist sin nytte som branngate.

Øyenvitneskildring

Visestatholder Friederich von Gabel var øyenvitne til deler av katastrofen. Han befant seg ute i leden på vei mot Bergen da han og mannskapet så røk. De trodde først det var bønder som hadde tent på lyng, men «som Røgen blev ganske sort» begynte de å få mistanke om at «der var Ulykke paa Færde.» Kraftig kruttrøk viste at hus ble sprengt i et forsøk på å stoppe ilden.

Da Gabel kom inn om ettermiddagen, fant han en by i lys lue og et samfunn i oppløsning. Han skriver at politimesteren og brannmesteren var forlatt av «Folket, som var af maadelige og slette Middel ... Den gemene Mand (var) Alle imod Magistraten og de Rige, og en stor Deel imod Politi- og Brandmesteren og Sprøiterne.»

Stor sosial misnøye

Det var store klassemotsetninger i Bergen den gang og stor sosial misnøye. Når brannen kom til de rikes hus «raabte den fattige Borgerskap af Glæde» - og når ilden nådde deres egne hus, het det at Gud straffet dem med for de rikes skyld. Når Gabel sa de måtte hjelpe med å slukke, svarte de «Hvem kan hjelpe?» og gikk sin vei.

Brannkorpset sviktet sin oppgave under storbrannen, og to forhold var avgjørende: den sosiale misnøyen og sviktende samfunnsånd i overklassen, skriver dr. philos. Bernt Lorentzen i sin Bergens-historie. Men det var ikke stort man med datidens slukningsredskaper kunne stille opp mot en katastrofebrann. Det er tendensiøst av Gabel, skriver Lorentzen, når han påstår at brannfolkene bent frem nektet å kjempe mot flammene - «for også de ringe i samfunnet hadde sitt å miste.»

Mange mistet alt

Bergenserne var maktesløse. Brannen kunne ikke stanses, slukningsarbeidet brøt sammen. Det gjorde også bysamfunnet. Mange bergensere mistet alt i katastrofebrannen, barnerike familier satt igjen med skyld og gjeld, elendigheten og nøden var stor.

Men Bergen reiste seg igjen av asken, og vi slutter som vi begynte - med Petter Dass. Siste vers i hans sørgevise lyder:

Saa længe som Jorden urørlig bestaar

Saa staar dit berømmelig Minde,

Naar Bierge forsvinder og Klipper forgaar

Da skal først dit Rygte forsvinde.

Far Bergen far vel,

Gud glæde hver Siæl

Som lever og bygger der inde.