— Jeg føler meg helt tom, klarer ikke tenke på annet enn de som ligger kritisk skadd på sykehuset. Jeg håper så inderlig at de overlever, sier 27-åringen.

Bergens Tidende treffer Kvinge på Bergen Storsenter. Han har nettopp kjøpt nytt undertøy. Den blå joggebuksen har han fått låne fra sin far, klærne han flyktet i, er fortsatt våte.

— Jeg har ingenting, men forsikringsselskapet ga meg litt penger så jeg klarer meg de neste dagene. Uansett er det ikke synd på meg. Jeg er tross alt uskadet.

Sparket opp døren

Kvinge lå og sov i kjellerleiligheten i Hatlestad terrasse da han hørte er voldsomt brak.

— Jeg tenkte bare på å komme meg ut, men døren lot seg ikke åpnet. Raset hadde slått hele huset skjevt.

Kvinge måtte sparke opp døren. Da han kom ut i regnet, hørte han naboene skrike. En kvinne løp forbi bare i morgenkåpen.

— En av naboene hadde løpt bortover veien for å hjelpe dem som var innestengt. Hun klarte ikke åpne kjellerdøren fra utsiden, så hun måtte knuse ruten med hånden.

27-åringen var blant de heldige som ble evakuert uskadet fra rasområdet. Verre gikk det med vennene hans i etasjene over.

— Jeg er leietaker hos noen av mine nærmeste venner. Den familien er blant de hardeste rammede.

Begravd levende

I leiligheten over Kvinges var en familie på fem i ferd med å slå seg til ro for natten. To barn, en av dem bare noen måneder gammel, sov i et rom i den fremre delen av rekkehuset. Faren hadde ennå ikke lagt seg. Han satt fortsatt våken i stuen. Det kan ha reddet livet hans.

— Soverommet på baksiden av huset ble rett og slett fylt av jord og stein, sier Kvinge.

På soverommet lå en 27 år gammel småbarnsmor og hennes eldste barn - en tre år gammel jente.

— Egentlig har jenten eget soverom i den trygge delen, men hun og de andre barna bruker å gå inn til foreldrene om natten.

Om det var det som skjedde natt til i går, vet ikke Kvinge, men mor og datter ble levende begravd på soverommet.

Fryktet ras

Mens Bergens Tidende snakker med Christer Kvinge, får han telefon fra familien til den skadde kvinnen. De pårørende våker over mor og datter på Haukeland universitetssykehus.

— Vi vet ikke hvordan dette går. I dag kan vi ikke gjøre annet enn å håpe.

Selv om Kvinge bare har bodd i Hatlestad terrasse i en halvannen måned, har han hørt mye om rasfaren.

— Dette har naboene min snakket om lenge. Ingen ville parkere biler helt inn til muren av frykt for at steiner skulle løsne. De sa hele tiden: «En dag kommer det til å skje noe». Og det gjorde det.