Høstvind sveiper mot fengselsmurene. Jan Furuberg haster inn med håret i vinkel og kakefat i hånden. Han leder Bergen Røde Kors visitortjeneste, er selv en av byens 29 besøksvenner, og skal i dag på sin ukentlige visitt hos «Trond».

— Jeg er her for å besøke et menneske, ikke en straffedømt, sier Furuberg.

En time i uken

— Det er umulig å sitte her i flere år uten noen ventil. Da kommer alt til slutt som en eksplosjon, sier «Trond».

Malerier av kvinner han har kjent, dekorerer hvit cellevegg. En kalender har et titall røde streker - hver av dem er én dag nærmere løslatelse. «Trond» serverer cola og har hatt en dårlig dag. Han har tre år igjen å sone, og ikke engang napoleonskake hjelper mot avslaget på søknaden om korttidspermisjon.

Jan Furuberg setter seg på en smal seng. De snakker om fengselsliv og fiske, religion og verden utenfor. Ser kanskje på «America's best homevideos» eller spiller Playstation. Slik er torsdager mellom syv og åtte for visitor og innsatt.

— Endelig kommer det noen jeg kan snakke åpent med uten at det kommer videre til ansatte og andre innsatte. Fengselet er en ryktekvern, uansett hvor tett vi bor, er det umulig å åpne seg helt, sier «Trond».

Venn og utslagsvask

Det som skiller visitorer fra venner og familie er at de får møte fangene på deres eget område - på cellen. For Jan Furuberg er det den tredje innsatte han har besøkt jevnlig på sine fire år som besøksvenn.

— Mange har mye å få tømt seg for. Man blir en slags utslagsvask. Så blir vi gradvis gode venner, sier han.

Det er fengselspresten som formidler kontakt mellom den innsatte og visitortjenesten. Fengselsprest Rune Minde mener visitorene bidrar til å lette isoalsjonsopplevelsen i fengselet.

— Ensomhet er én ting, men opplevelsen av å sitte i bur og være fratatt et eget liv er kanskje verre. Å være innelåst med egne tanker og mangel på respons er nedbrytende for alle, sier Minde.

Behov for fremmedspråk

Ifølge presten er det stadig behov for nye visitorer.

— Behovet er særlig stort i julen. Det sier seg selv at dette kan være en tung tid for mange, sier han.

Ifølge helsetjenesten ved fengselet sliter mange innsatte med angst, depresjoner og manglende kontaktmuligheter.

— Vi vet at spesielt innsatte fra andre steder i landet, de som sitter i isolasjon og i varetekt har et spesielt behov for menneskelig kontakt. Det er ofte dem som sliter mest, sier sykepleier ved helseavdelingen, Anne Holstad.

Holstad trekker særlig frem behovet for visitorer som mestrer fremmedspråk.

— Vi får inn flere og flere utenlandske fanger som sitter på lange dommer. De har lite familie her og ofte problemer med å kommunisere med ansatte og innsatte, sier hun.

- Tøft for kvinner

Visitorene i Bergen er i aldersgruppen mellom 29 og 85 år. Den eldste som kommer til Bergen fengsel er 85 år - kjent som visitorenes bestemor. Kjønnsfordelingen er omtrent lik.

Ifølge Furuberg kan særlig kvinnelige visitorer ha tøffe opplevelser, spesielt hvis det viser seg at den innsatte har forgrepet seg på barn eller sitter inne for seksualforbrytelser.

— Det er helt tilfeldig hvem som besøker hvem, men i utgangspunktet prøver vi å matche aldersmessig, sier Furuberg.

Alle over 25 år kan bli visitor. Det kreves i tillegg vandelsattest, to runder med intervjuer hos kriminalomsorgen samt et kurs i regi av Røde Kors.

— Jeg er blitt mer tolerant og fleksibel i min holdninger etter å ha fått en annen og fremmed verden så tett innpå. Det tror jeg mange ville hatt godt av, sier Jan Furuberg.

Er dette rett vei å gå? Diskuter saken her!

STØTTEHJUL: Jan Furuberg er visitor gjennom Røde Kors og hver torsdag besøker han «Trond» på cellen. Å få besøk er som et støttehjul jeg får montert på meg her inne og som hjelper meg når jeg kommer ut, sier «Trond», som soner en langtidsdom i Bergen fengsel.
Odd Mehus