MAREN NÆSS OLSEN GIDSKE STARK (foto)

«Capoeira er skjønnhet, capoeira er tradisjon. Capoeira har røtter, capoeira er vibrasjon»

Et tjuetall hvitkledde nordmenn står i en sirkel, og synger brasilianske vers av full hals. Ikke alle forstår ordene, men det gjør ingenting.

Rodaen, eller ringen, er midtpunktet i capoeira. Alle må klappe, alle må synge, alle må inn i ringen og prøve seg.

To og to hopper de inn, og langer ut mot hverandre i akrobatiske hopp. En fot her, en arm der. Ingen bevegelser er tilfeldige. De slåss i luften, uten kroppskontakt.

« Capoeira er forsvar, angrep, kroppsbevegelser og sluhet.»

Den bergenske capoeiragruppen Capoeira na Chuva (Capoeira i regnet) teller bare én brasilianer. Likevel sitter portugisisken løst på fredagstreningen i Vikinghallen. For den brasilianske kampdansen er mer enn bare en treningsform.

Capoeira som livsstil

— Capoeira er mer en livsstil enn en sport. Du begynner å oppsøke røttene for å finne ut hva det er, sier trener Tommy Toranger.

— Det handler om afrobrasiliansk kultur, musikk, historie og språk, sier leder Pål Stian Wenæs.

De to møttes på et kurs i capoeira sommeren 2000. Da instruktørene fra Brasil reiste hjem igjen, klarte de ikke å glemme den akrobatiske dansen.

— Ved første møte føles capoeira helt fremmed. Når du begynner kan du lett bli veldig oppslukt, sier Stian.

— Vi ble så inspirert av capoeiraen at vi bestemte oss for å fortsette. Vi begynte med ingenting, vi hadde bare fått et to ukers kurs.

Ett år senere stiftet seks ildsjeler Capoeira na Chuva. Nå, etter tre år, har klubben over 70 medlemmer, og enda noen til på venteliste.

Guttenes forklaring er like enkel som den er kryptisk:

— Det er noe med capoeira.

Influensasyk trener

— Dino er syk i dag, sier Tommy, og møter et langt sukk fra den hvitkledde forsamlingen.

Gruppens brasilianske instruktør er på fire ukers besøk, men har ikke helt klart overgangen til iskaldt norsk vintervær. Siden gruppen er så ung, bor det ennå ingen capoeira-instruktører i Bergen. De må importeres fra moderklubben i Brasil to ganger i året.

— Vi har samarbeidet med Children at Risk Foundation helt siden starten, forteller Stian.

Instruktørene kommer fra Kolibriredet, Gregory Smiths aktivitetssenter i slummen i São Paulo.

— Vi har et mål om å få dem til Bergen enda oftere, og kanskje få en av dem til å flytte hit over litt lengre tid, sier Stian, som har fått capoeira-navnet «Vareta» av sin brasilianske instruktør.

— Det betyr den midterste pinnen i en drage, fordi jeg er så rak.

- Lenge leve capoeira

Tommy og Stian har plukket opp portugisisk gjennom den brasilianske dansen.

— Nå forstår jeg det meste som har med capoeira å gjøre, sier Stian.

— Du lærer mye gjennom å høre sangene, sier Tommy, som skriver capoeiratekster på portugisisk, selv om han aldri har vært i Brasil.

Treningsøkten går mot slutten, de hvitkledde samler seg på en rekke. Noen har brasilianske flagg på buksebenet, andre har T-skjorter med portugisisk tekst.

— Salve capoeira! - Lenge leve capoeira! roper de i kor, før de forsvinner ut i det bergenske vintermørket.