— Hei, mamma, så godt å se deg!

Camilla, som nå er 24 år gammel, skynder seg å sette fra seg bagen. Hun omfavner mor Gabriela i stolen i dagligstuen på Backertunet sykehjem på Stord.

— Åh, det var lenge siden, sier Camilla.

Tanken på at mamma skal glemme meg, er nesten ikke til å leve med. Noen ganger er jeg usikker på om hun kjenner meg

Gabriela Augustson har ikke språk i bokstaver, men favner henne med lys i blikket. Smilerynker fylles av liv.

— Ja, ja, ja, sier mamma og trekker Camilla godt inntil seg. Klemmer. Lar datterens hår gli mellom fingrene. Stryker henne over ryggen.

Kjærlig familie

Dette er en av de dagene værgudene koser seg med Vestlandet. En mild sol breier seg på blå himmel, og det er bare farten på fergen mellom Halhjem og Sandvikvåg, som får vinden til å ruske litt i håret.

Camilla Augustson jobber som barne- og ungdomsarbeider i Bergen. Men en eller to helger i måneden drar hun hjem til Stord. For å komme hjem til far, og besøke mor på Backertunet sykehjem.

Ikke alle dager er like gode som denne.

— Tanken på at mamma skal glemme meg, er nesten ikke til å leve med. Noen ganger er jeg usikker på om hun kjenner meg, sier 24-åringen.

— Jeg kommer fra en veldig kjærlig familie. At hun fortsatt er slik, og holder rundt meg, er rørende, sier hun.

Skjønte ikke pengenes verdi

Camilla Augustsons foreldre vokste opp i Bergen, og flyttet til Stord lenge før datteren ble født. Hun var 16 år da moren begynte å forandre seg, knapt 52 år gammel. Hun glemte stadig oftere ting og avtaler. Mistet interessen for verden rundt. Datteren ble forvirret, bekymret og sint.

— Hun kunne stå i butikken og skulle betale, og visste ikke hvor mye penger hun skulle gi. Hun visste ikke hva pengene i lommeboken var verdt. Jeg syntes det var pinlig, og kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke bare kunne betale og bli ferdig, sier hun, og legger til at det var vanskelig også at moren mistet språket tidlig.

— Hver gang vi gikk på senteret, gikk jeg med en klump i magen. Jeg var redd for å treffe noen, og at hun bare skulle bable. Jeg ble sint på alt. Jeg følte dette var skikkelig urettferdig, sier Camilla Augustson, som ønsker at hun hadde hatt noen i en lignende situasjon å snakke med.

— Det bør finnes et slikt tilbud. De som utreder pasienter for demens, må spørre om pasientene har barn, og kunne si "her har du et nummer du kan ringe, og få hjelp og støtte", sier hun.

Vil skape tilbud til unge

Nasjonalforeningen for folkehelsen har TV-aksjonen på NRK 20. oktober, og har bestemt at noen av pengene skal brukes på unge pårørende. Foreningens aktivitetskoordinator i Hordaland og Sogn og Fjordane, Ingvild Tjønn Hansen, synes ikke dagens tilbud med to nasjonale samlinger i året er nok.

SMINKESTUND. - Du er den flotteste mammaen i byen, sier Camilla, og pudrer ansiktet til mor Gabriela Augustson. - Skal vi ta på litt leppestift?
FERGEN HJEM. Camilla Augustson (24) jobber i Bergen, men reiser ofte hjem til Stord for å besøke mamma på sykehjemmet.
Kristine Lindebø

— Barn og unge er en gruppe som faller mellom alle stoler, og det finnes ingen koordinert innsats lokalt. Jeg hører om barn og unge som har store omsorgsoppgaver for foreldre med langt fremskreden demens, samtidig som de skal takle skole og ungdomsliv. De føler seg maktesløse, usikre og slitne. Det tar nattesøvnen fra meg, sier hun.

— Camilla tok kontakt med oss for å få kontakt med andre i lignende situasjon. Vi tar utfordringen. Vi ønsker kontakt med flere unge pårørende, og vil etablere en møteplass for dem. Vi vil satse på for eksempel nettverk med Facebook-grupper, samtalegrupper og fagseminarer. Men vil nå lytte til hva ungdommene trenger, sier hun.

— Mindreårige pårørende må få tilbud om samtale med fastlege, demensteam, helsesøster eller barnevern, poengterer hun.

Sminkestund

Mor Gabriela Augustson og ektemannen hadde i mange år beredskapshjem og fosterhjem for barn som trengte et fast holdepunkt i livet. Til glede for Camilla som i tillegg til to biologiske brødre, også har andre hun regner som sine søsken.

— Mamma er det mest omsorgsfulle og sosiale mennesket jeg kjenner, sier Camilla Augustson stolt.

— Hun så alle, og snakket med alle.

Finnes ikke bedre mamma

De to pleier ofte å ha en sminkestund når datteren er på besøk på sykehjemmet. Gabriela Augustson har alltid brydd seg med hvordan hun så ut.

— Se på meg, og lukk øynene, sier datteren og fører pudderkvasten med lette bevegelser over ansiktet, mens mor nyter.

— Du er flotteste mammaen i byen, sier hun, og kysser henne på kinnet.

— Vi koser oss, smiler Camilla, og finner frem maskara. Deretter hårmousse og leppestift, og mor ruller leppene sammen.

- Du og jeg

Solen stryker varme stråler over mor og datter, der de vandrer i sansehagen på Backertunet sykehjem.

— Du og jeg. Du og jeg, sier Camilla Augustson med armen i mors arm.

— Ja, ja, ja, sier mor.

Camilla forteller løst og fast fra hverdagen. Om sin andre store støtte i livet, pappa, som har vært hos tannlegen, om båtturen hun selv var på, og om sommervarmen som minner henne om hytten på Bømlo, der moren holdt i stand en fantastisk blomsterprakt.

— Da sto du med baken i været og luket hele tiden, ler datteren, og mor er lun i blikket.

— Går det bra, spør datteren.

Mor svarer med å trekke datteren inntil seg. Lang stillhet.

— Finnes ikke bedre mamma, sier Camilla Augustson lavt.