Jon Vegar Hugaas

cand. theol.

doktorand UiB og høyskolelektor NLA BM

Mange har ventet i spenning på filmatiseringen av første bok i serien om Narnia, som kom på norske kinoer andre jule-dag og gjorde den til en gledens dag for Narnia-fans i det vidstrakte land. Gleden blir ikke mindre av vissheten om at det er mer å ta av. BBC laget i sin tid tre serier av bøkene for TV, som bl.a. har vært vist på norsk fjernsyn, men nå først tilrette-legges dette materialet i form av helaftens spillefilm. Sannsynligvis vil filmen få oppfølgere – det har vært snakk om alt fra tre til fem filmer totalt, så her er det duket for en tilbakekomst lik den som ble J. R. R. Tolkien til del i forbindelse med fil-matiseringen av Ringenes Herre.

Forhåpentligvis vil dette også bidra til at andre sider av Lewis' forfatterskap hentes frem fra bokhyllene. I likhet med Tol-kien var Lewis en fremdragende intellektuell forfatter og hans forfatterskap teller flere titalls utgivelser med spennvidde fra skjønnlitteratur i form av romaner og poesi, via akademiske studier av middelalderlitteratur til refleksjon rundt etiske og religionsfilosofiske emner. Det siste ga ham tilnavnet Skeptikernes apostel – en benevnelse som rommer den ambivalens han kjente på i møte med den kristne tro. C. S. Lewis ble for mange stående som en legemliggjøring av det moderne men-neskets kamp for å komme til rette med sin tro på tross av den store avstanden mellom troens historiske forankringspunkt i en svunnen tid og det moderne menneskets livserfaring og virkelighetsoppfatning.

I forbindelse med filmen som nå går på norske kinoer har det vært diskutert hvorvidt det var Lewis' egen intensjon å for-kynne det kristne evangelium gjennom legenden om Narnia. Generelt kan det imidlertid sies om Lewis som forfatter at han i den grad han begir seg inn på troens område så å si alltid skriver åpent apologetisk til forsvar for troen på fornuftsmessig grunnlag og ikke skjult evangeliserende. Lewis avviste også selv en allegorisk lesning av Narnia-bøkene og betraktet dem primært som gode eventyr i dobbelt forstand, men dog ikke upåvirket av forfatterens kristne tro. Han skal selv ha sagt at han skrev disse bøkene fordi han lurte på hvordan det ville ha artet seg om Kristus ble inkarnert i en annen verden for å frelse sjelene der. Biografisk sett er det også interessant å legge merke til at Lewis skrev legenden om Narnia først etter at han hadde skrevet seg mer eller mindre tom i apologetisk henseende. Det meste av hans skrifter til troens forsvar var såle-des allerede forfattet da han i 1951 ga ut den første boken i serien om Narnia.

At Lewis selv ikke intenderte noe allegorisk forkynnende mening i Narnia-bøkene, betyr altså ikke at Lewis var uinteres-sert i å fremme den kristne tro. Tvert imot. Forut for hans barnebøker ligger det en stor litterær produksjon som åpent har dette siktemål. Eksempler er bøker som The problem of Pain (1940), Miracles (1947) og Mere Christianity (1952). Lewis skrev disse i den bestemte hensikt å forsvare eller fremme troen, på fornuftens og erfaringens grunnlag. I den førstnevnte bok drøfter Lewis det religionsfilosofiske problemet knyttet til den allmennmenneskelige erfaring av ondskap, lidelse og smerte. Den sveitsiske teologen Hans Küng kaller dette problemkomplekset «The rock of atheism» – ateismens klippe, og alluderer med dette til Jesu ord til apostelen Peter i etterkant av hans bekjennelse: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke».

Problemstillingen som tas opp er velkjent, men går under ulike navn alt etter hvilken side ved problemet som aksentue-res. Lidelsens problem aksentuerer den rent menneskelige og eksistensielle opplevelsen av lidelsen. Det ondes problem er en aksentuering av metafysiske og logiske spørsmål rundt det ondes opprinnelse og eksistens. Teodicé-problemet viser til den anklage som bygges mot forestillingen om en allmektig og kjærlig Gud med utgangspunkt i de to foregående aksentue-ringer. Anklagen er eldre enn selve den kristne tro, og ble formulert allerede av den greske filosofen Epikur som følgende: «Er Gud villig til å forhindre det onde, men ikke i stand til det, da er han impotent. Er han i stand til det, men ikke villig, da er han ondsinnet. Er han både i stand til det og villig, hvorfra kommer da det onde?» Som den sanne apologet han var, ga Lewis seg i kast med den tyngste innvendingen som kan reises mot kristen tro: Det erfaringsmessige grunnlaget for å be-skrive Gud som avmektig i møte med det onde og lidelsen og dermed for å avskrive selve gudstroen som usann.

Det er symptomatisk for Lewis' tenkning at drøftingen av dette problemet har sitt utgangspunkt i lidelsen som et men-neskelig eksistensvilkår, samtidig som den sikter mot et forsvar for Guds rettferdighet (teodicé). Til tross for at tilnærming er apologetisk og ikke først og fremst sjelesørgerisk, gjør nettopp det at han tar utgangspunkt i den allmennmenneskelige livserfaring at vi i hans apologetikk likevel også finner momenter av sjelesørgerisk verdi. Det viser også klart at hans intel-lektuelle kamp med de teoretiske problemstillingene ikke var løsrevet fra hans egen livserfaring. Som en skjebnens ironi skulle da også hans liv rammes inn av to sorgtunge opplevelser: Tapet av moren i tidlig alder og opplevelsen av ektefellens død i voksen alder, sistnevnte skildret i filmen Shadowlands. Den teoretiske boken om lidelsens problem speiles da også av hans høyst personlige og emosjonelle bidrag til emnet, som kom tjue år senere med boken A Grief Observed (1961).

Lewis var selv ateist en periode av sitt liv. 10 år gammel mistet han sin mor og 15 år gammel vendte han seg fra sin kristne barnetro. Han var også sterkt påvirket av sin logiske læremester, ateisten W. T. Kirkpatrick. Senere i livet uttalte Lewis at han i den femten år lange ateistiske perioden av sitt liv var svært sint på Gud fordi han ikke eksisterte. I dette ut-sagnet ligger det en dobbelthet som har fått mange til å undres om Lewis noensinne egentlig var ateist i ordets dypeste fors-tand. Hans forfatterskap gir oss imidlertid ikke noen grunn til å tvile på det, uten å ende i en psykologisk reduksjonisme som rammer alle livssynsmessige overbevisninger. I boken Surprised by Joy (1955) redegjør han for sin omvendelse, og i deler av sitt apologetiske forfatterskap anfører han fornufts— og erfaringsbaserte argumenter for og mot troen, som klart vi-ser hvor grundig han tidvis hadde utforsket og identifisert seg med både ateisme og gudstro.

I likhet med filosofen Immanuel Kant baserte Lewis sin gudstro på sin moralske overbevisning. En sterkt medvirkende faktor til Lewis omvendelse var også hans nære vennskap med katolikken Tolkien, som gjennom utallige samtaler bidro til at Lewis fikk etterprøvd sin ateistiske posisjon. Lewis' omvendelse et uttrykk for det klassiske credo ut intelligam – jeg tror for å forstå. Han sier selv at det aldri var snakk om noen dramatisk omvendelse da han i 1929 igjen bekjente seg til Gud. Han beskriver det som skjedde som tidenes mest nølende omvendelse, men tok i 1931 likevel konsekvensene av sin over-bevisning og meldte seg inn i Church of England. Ser vi på Lewis' store forfatterskap, kan det tjene som en påminnelse om at det ikke nødvendigvis alltid er de store religiøse opplevelsene og den skråsikre tro som bærer rikest frukt i det lange løp. Takket være Lewis' omvendelse fikk vi hans apologetiske skrifter så vel som legenden om Narnia – til næring både for den fornuftsorienterte voksnes tro og den enkle barnetroen, som på sett og vis kan betraktes som to sider av samme sak. For ingen kan vel stille åpne spørsmål med samme selvfølgelighet som barnet, men ingen kan heller akseptere med samme selvfølgelighet svaret som gis.