LANGE BEIN krysser Zander Kaaesgate i et tempo som lille jeg knapt kan følge. Retning Terminus. — Veeeent på meg, da ...

Visst er hun energisk, Borghild Lekve, den nye direktøren i Bergen Parkeringsselskap. Født i Løvens tegn, sommeren 1964.

Vi fant raskt ut at vårt planlagte møtested på Jernbanekafeen var for lite intimt. Skal vi snakke om private ting&sånt vil vi ikke ha lange ører nesten ned i kaffekoppene. Derfor et stille bord på Terminus Cafè. Der frokostgjestene fra nattoget er ferdige, og bløtkakefiffen fra Kalfaret ennå ikke er ankommet.

Det klarte vi, så vidt.

Nesten usminket, smykkeløs og dongerikledd siger hun ned på en sofa, rister den svarte løvemanken og sier at personlige ting vil hun ikke snakke om,

- KAFFE?

— Ja, takk, svart, ikke fløte. Sukkerbiten lar hun ligge når hun reiser seg og går, to timer senere. Før hun klyver oppover og hjem til Skanselien i et tempo som minner om den langbeinte i eventyret om Askeladden og de gode hjelperne.

Så har hun da en mor fra Gildeskål i Nordland, en far fra Ulvik i Hardanger, en hytte i Eidfjord og en fortid som pizzaservitør på Jeppes Kro ved Vågsbunnen.

- Vet du hvor mange parkeringsplasser det er i Bergen?

— Altfor få.

— Vet du hvor mange biler det er i Bergen?

— Det kan vi vel regne oss frem til....i forhold til folketallet og slikt?

— Bør det da være færre eller flere parkeringsplasser når du har sittet som sjef i 10 år?

— Jeg tar poenget ditt, sier hun og sender et skarpt, blått blikk over bordet.

— Det bør komme flere parkeringsplasser og mer ryddige forhold. Tenk bare på brannfaren i trange bergensgater, og en haug feilparkerte biler. Jeg er for parkeringshus både på Klosteret og under Skansen.

— Ja, noen har jo bevist at særlig dere damer kjører mye, kort og unødvendig?

— Ja, mange bruker bilen til paraply i denne byen.

— Men. (naivt spørsmål) dersom alle tok buss og tog ville jo Parkeringsselskapet gå konkurs??

— Tror aldri vi kommer i den situasjonen, svarer siviløkonomen. Kontant.

PENGER OG POSISJONER er trolig drivkraften for 99 av 100 uteksaminerte siviløkonomer fra Norges Handelshøyskole.

Borghild Lekve er et unntak. I ti år har hun brukt sin utdannelse i det offentliges tjeneste, stort sett. Mens venner og venninner fra høyskolen har flagret forbi i pene skjørt og dyre dresser, fra bank til IT, fra olje til forsikring, har Borghild holdt seg til offentlig forvaltning og trange budsjetter.

— Bør det fortsatt være slik at en jobb i stat eller kommune betyr trygghet like til pensjonsalderen?

— Folk bør jo føle trygghet i jobben, uansett hvor de er ansatt. Men det må ikke være ønske om trygg jobb som er eneste motiv for å søke seg en stilling i det offentlige. Slikt må ikke bli en sovepute, for det offentlige er til for brukerne, ikke for de ansatte.

— Hm... Det er en stund siden du var RV-er. Hvor går din grense for privatisering i dag?

— Forvaltningen, for eksempel, er en helt klar offentlig oppgave.

— Hvordan vil du beskrive den perfekte byråkrat?

— En som har gode systemer og som er opptatt av å fylle rammene. Men samtidig må hun utøve skjønn. For systemene fungerer bare når de hjelper oss. Gjør de det ikke, må de skiftes ut.

Den perfekte byråkrat skal også være lojal, og ikke gå utenom systemet.

Måten hun sier lojal på minner om tider som var.

REVOLUSJON er ikke tema for Borghild Lekve, lenger. Men fra 1984 til 1988 satt hun i bystyret, kumulert og innvalgt for Rød Valgallianse.

— Var det oppveksten i det borgerlige Fana som gjorde Borghild rød?

De trollblå øynene ruller rundt i fortvilelse over det dumme spørsmålet.

— Nei, i vårt nabolag bodde helt vanlige folk, det var ikke noe sossestrøk. Jeg var bare 18 år da jeg ble satt på listen som ungdomskandidat, etter å ha markert meg aktivt i kvinnesaken, fredsarbeid, fordeling, internasjonal solidaritet.

— Det ble bare en periode?

— Ja, jeg var jo uavhengig RV-er, ikke partimedlem. Fikk litt problemer med AKP-erne, og innså vel at svarene på vanskelige spørsmål ikke er så enkle som jeg trodde.

— Men hvorfor i himmelens navn begynte en RV-er på Handelshøyskolen, selve kapitalens yngle- og arnested?

— For å lære metodene deres. For å vite mer. Men jeg ble dratt inn i faget og jeg så etter hvert ting på en annen måte. Og jeg trivdes svært godt i miljøet på NHH.

— Men som RV-er ble du vel ikke sjekket opp av rike pappagutter fra Bærum, de som skal arve landet?

— ... ikke fra Bærum ...nei.

— Og i dag?

— Jeg følger med, men er ikke aktiv i verken partier eller organisasjoner. Og hva jeg stemmer er hemmelig.

(Men BT vet at da Borghild sto på listen i 1983, stemte hele familien Lekve på RV. Det ble fem ukjente RV-stemmer for valgstyret ved Rå skole den kvelden.)

PRIVATLIVET akter Borghild å skjerme, selv om hun nå tiltrer en svært utsatt og offentlig stilling. En stilling med mye kjeft og mange sene, sinte telefoner.

— Jeg skal være synlig som sjef, og jeg skal fronte jobben og forsvare de ansatte. Jeg stiller gjerne opp i mediene, men bare i kraft av stillingen, ikke som privatperson.

— Så kommer du vel i clinch med de samme bøllete mannfolkene som du slåss mot som kvinneaktivist på 80-tallet?

— Det har jeg ikke tenkt på, faktisk.

— Hva bør bergenserne vite om sin nye parkeringsdirektør?

— Jeg vil være en smidig myndighetsutøver. Det betyr at lover og regler skal holdes, men det går an å vise skjønn.

— Også i parkeringsspørsmål?

— Ja. Så må vi skape forståelse for hvorfor vi er til. Den dagen det brenner og brannbilene ikke kommer frem på grunn av parkerte biler, vil folk spørre: Hvor var Parkeringsselskapet?

— Hvem av figurene i tv-serien «Bot og Bedring» minner du mest om?

— Den har jeg ikke sett.

FEKTELOFTET er kanskje det stedet i Bergen der Borghild har lært mest. På denne puben over det gamle vulk.-verkstedet jobbet hun i sine studieår. Med bøkene bak disken, og fulle folk langs baren, var det utrolig hva hun plukket opp av nært og nyttig gjennom kvelden.

— Det var en ideell situasjon: Jeg var helt anonym, ingen ante hvem jeg var, men du verden hva folk fortalte meg og hverandre.

Som student bodde hun i kollektiv, med blant andre sin bror Jørn, som i dag er informasjonsdirektør i Sparebank 1 Vest. Han gikk også på NHH, og sammen jobbet de på Jeppes på fritiden. Jørn som kokk, Borghild som servitør.

I studietiden ble også barna Isak og Maria født, så det var godt å ha en storebror nær, som barnevakt.

Det er i det hele tatt et tett nettverk i Lekve-familien, der litteratur og åndelige verdier var med på å prege barndommen. Slik blir det gjerne når mor sitter i menighetsrådet, far er filolog og barna inviteres til bøkenes verden fra veldig unge år.

- MER KAFFE?

— Nei. takk.

Energi har hun nok av.

-Ja, jeg er målbevisst, energisk. Lar meg engasjere i jobben. Kan være nyskapende. Er flink til å selge inn nye måter å tenke på.

— Og nå har du fått drømmejobben, som parkeringsdirektør?

— Vet du, alle de jobbene jeg har hatt har vært interessante, fra Laksevåg bydel, via kontrollfunksjon i fylkeskommunen til jobben som økonomi- og personaldirektør ved Høgskolen i Bergen, og de andre jobbene.

— Og svake sider?

— Jeg er nok litt utålmodig. Selv om jeg har lært meg at i offentlig sektor tar man ett skritt om gangen. Du vil aldri lykkes der om du går for fort frem.

— Men, 5-6 ulike jobber på 10 år, hva sier det...om deg?

— Det har vært en videreutdanning, etter NHH. En forlenget læreprosess. Jeg har likt meg alle steder, og kunne ha blitt der. Men jeg har ikke hatt noe ekteskapelig forhold til noen jobb, når jeg har sett nye utfordringer.

Denne gangen har jeg imidlertid tenkt å bli, lenge.

I Bergen Parkeringsselskap.

Foto: Jan M. Lillebø