1. mars i år gikk sykepleier Hrafnhildur Johansdottir med skjelvende skritt inn døren og opp trappen til Kirkens Bymisjon. Full av angst. I dag er skrittene stødige.

GURO ISTAD

I morgen skal bøssebærere over hele landet samle inn penger til årets TV-aksjon, «Hjerterom», som denne gang er til inntekt for Kirkens Bymisjon og Rådet for psykisk helse.

Hildur er ansiktet til alle som trenger hjerterom, og som har funnet det her, hos Kirkens Bymisjon.

— Tanken hadde spøkt lenge i hodet mitt. Jeg hadde sett at det var Kirkens Bymisjon og kafé her, sier Hrafnhildur, eller Hildur, som hun kalles til vanlig.

Hun var langt nede i den perioden. Følte seg så forferdelig forlatt og alene.

— Kanskje hadde jeg et angstanfall akkurat da, sier hun ettertenksomt.

Det var avgjørende for henne at kafeen lå i annen etasje. At ingen kunne se inn på henne.

— Jeg hadde angst for å gå inn på kafeer, for å være på steder med mye folk, forteller hun.

- Utenkelig å bli deprimert

Hrafnhildur Johansdottir: Sykepleier, opprinnelig fra Island. En tilsynelatende rolig, smilende og fattet dame på 50 år. Hun forteller sin historie med stoisk ro og forsiktige, varme smil. En historie om depresjon, angstanfall og flere innleggelser på lukket avdeling på psykiatriske sykehus.

Men også en solskinnshistorie, om en som nå har funnet tryggheten og roen. Som ikke lenger er redd for angsten.

Det hele startet for ti år siden. Da Hildur var 40 år gammel.

— Det var fullstendig utenkelig for meg at jeg skulle bli deprimert. Den første depresjonen kom etter en stressende periode. Jeg hadde stått på i mange år, og tatt på meg for store oppgaver, forteller Hildur.

Hun skulle være guide for en stor gjeng på Island. Vel fremme mistet hun nattesøvnen.

— På det tidspunktet var jeg egentlig ganske psykotisk.

Det endte med innleggelse. Deretter hadde Hildur en periode på fem år hvor hun hadde det ganske bra. Episoden på Island så hun på som et engangstilfelle.

Dro til Danmark

— Jeg følte meg såpass bra at jeg dro til Danmark og begynte å studere til sykepleier. Det gikk bra i starten. Jeg hadde med meg min yngste datter. Da hun skulle reise hjem for å begynne på gymnaset her, dukket det opp voldsomme angstperioder som jeg ikke kunne forklare.

Etter en periode i jobbpraksis på lukket avdeling på rundt to til tre uker, ble Hildur så dårlig at hun selv ble innlagt på den samme avdelingen.

— I starten var jeg så syk at jeg ikke tenkte så mye på det. Jeg var innlagt sammen med flere av de samme pasientene som jeg tidligere hadde jobbet med. Jeg følte meg skremt og liten, men etter hvert fikk jeg positive tilbakemeldinger fra de andre. De syntes det var godt å vite at et helt vanlig menneske, som til og med hadde jobbet der, kunne bli syk.

Hildur ble overrasket over at hun ikke ble oppfattet som svak, men heller som en ressurs.

Tatt imot med varme

Angsten og depresjonene er kommet og gått i ettertid. Én gang har hun vært innlagt på lukket avdeling her hjemme i Bergen.

— Jeg var der i elleve dager.

Men etter at hun var utskrevet hadde hun fremdeles sosial angst.

— Jeg var redd for å bevege meg ute.

Hildur følte seg dårlig. Hun hadde sett skiltet til Kirkens Bymisjon. Lekt med tanken på å gå inn. Så tok hun endelig disse skjelvende skrittene. Opp trappen.

— Jeg ble tatt varmt imot. Jeg ble sittende i kafeen, og noen sa at her kunne jeg få snakke med noen dersom jeg ville. Det endte med to timer sammen med Knut (Kaldestad, bymisjonsprest, red.anm.).

— Jeg ble beroliget, og det ga stor trygghet. Kjente at her kunne jeg komme, og det vil alltid være noen som har tid til å sette seg ned og snakke. Uansett om jeg er dårlig eller sånn noenlunde. Her er ingenting feil å si. Du kan si det du vil.

Hildur forteller om et varmt, inkluderende og fordomsfritt miljø.

— Trenger man være kristen for å komme hit?

— Jeg synes ikke det, men jeg tror at når du kjenner denne varmen, så begynner du å lure litt. Hva er det disse menneskene har som gjør at de har det så godt?

Ikke redd lenger

Hildur er blitt en av dem. En som har det godt, som er full av hjertevarme. Etter noen besøk hos Kirkens Bymisjon begynte hun selv å bidra her. Med å lage suppe eller vaske opp på kjøkkenet. Overkommelige oppgaver.

— Folk her har evnen til å lytte, til å respektere de aller svakeste. Vi vet jo alle hvordan samfunnet setter merkelapper på folk. Men alle disse har noe stort inni seg.

Beskrivelsen passer med mottoet til TV-aksjonen: «Ingen er bare det du ser».

Hjertevarmen og hjerterommet hos Kirkens Bymisjon har gitt Hildur en helt ny ro.

— Jeg er ikke redd lenger.

— Var du redd mellom depresjonsperiodene tidligere?

— Jeg var veldig redd for angstanfall. Nå har jeg akseptert at jeg kan få tilbakefall, men det skremmer meg ikke fordi jeg har et så godt nettverk rundt meg. Jeg kan si det jeg vil her. Det er med på å minske skammen for min del.

— Hva tror du hadde skjedd dersom du ikke hadde gått inn her?

— Til tider har jeg vært veldig destruktiv i forbindelse med sykdommen. Jeg tror det kunne gått riktig, riktig, riktig galt.