Risikoen for å dø i trafikken er mye høyere på bygdene enn i byen, ifølge forskere.

— Politikerne gir til byene. Distriktene må betale prisen, sier professor Torbjørn Rundmo.

- Å bruke alle pengene på Østlandet vil redde flest liv, svarer trafikkforsker Rune Elvik.

Tiltak for å bedre sikkerheten på veiene har størst effekt i områder med mye trafikk og mange mennesker. Paradokset er at effektiv bruk av disse pengene går ut over folk i distriktene.

Det er nettopp det som skjer i dag, mener professor og samfunnspsykolog Torbjørn Rundmo.

— Det er opplagt at politikerne kan oppnå størst reduksjon i ulykkene der trafikken er størst. Men det kan også bety forskjellsbehandling mellom by og land, sier NTNU-professoren.

Sammen med forskerkollega Stig H. Jørgensen har han gjort undersøkelser som viser at ungdom i grisgrendte strøk lever farligst i trafikken.

— Risikoen for å bli utsatt for en alvorlig ulykke er større enn i urbane strøk, sier Rundmo.

Skyldes politiske valg

Tyske forskere i Niedersachsen kom til omtrent samme konklusjon — bygdefolk hadde der to til tre ganger større sjanse for å dø i trafikken enn byfolk.

De norske undersøkelsene viser at den store forskjellen delvis kan forklares med ulike kulturer og holdninger mellom by og land, ifølge Rundmo, men at det også er en konsekvens av politiske valg.

— Vi bor i et land der distriktspolitiske hensyn står sterkt, men det ser ikke ut til at dette har noen særlig betydning når det gjelder trafikksikkerhet, sier han.

Som eksempel bruker han ulykken i Lavangsdalen i Troms i januar, der fem personer mistet livet.

Med dagens veinormaler er kravet til midtrekkverk minst 8000 passerende kjøretøy i døgnet. Veien i Lavangsdalen har under halvparten.

— Etter ulykken kom kravene om midtrekkverk, men det at denne veien ikke er sikret, er en konsekvens av politiske prioriteringer, sier Rundmo, som mener det er en misoppfatning at fysiske tiltak kan forhindre alle ulykker.

— Du kan ikke ha midtdelere overalt i distriktene. Likevel er det bedre veier og midtrekkverk som er løsningen stort sett hver eneste gang en ulykke skjer.

Det siste tiåret har tre av fire alvorlige ulykker på norske veier skjedd utenfor tettbygde strøk. For dødsulykker er andelen fire av fem.

— Om vi spissformulerer, kan vi si at bygdefolket betaler prisen for nullvisjonen, sier Rundmo.

Kleppa svarer:

— Send alt til Østlandet

Siden 2001 har trafikksikkerhetsarbeidet vært tuftet på nettopp nullvisjonen. Den dreier seg om at veier, kjøretøy og regler skal utformes slik at menneskelige feil ikke blir fatale.

— Det må være lov til å gjøre en feil uten å bli drept eller livsvarig skadet. Vi kan ikke kreve at alle skal kjøre perfekt, sier Hans Olav Hellesøe, som har ansvar for ulykkesanalyser i Statens vegvesen.

Regjeringens tallfestede mål i Nasjonal transportplan er å redusere antall drepte og hardt skadede med minst en tredel i løpet av dette tiåret.

Det betyr maksimalt 160 drepte og 600 hardt skadede innen 2020.

— Det er mulig, men vil ikke skje med dagens politikk, sier Rune Elvik ved Transportøkonomisk institutt (TØI).

Regjeringen skal i år bruke over en halv milliard på tiltak som skal redusere antall drepte og skadede i trafikken.

Elvik har sett nærmere på «spillet om geografisk fordeling», og mener det mest effektive er å bruke omtrent alt på det sentrale Østlandet.

— Rett og slett fordi det er der de mest trafikkerte veiene er. Men enhver kan jo tenke seg hvordan resten av landet ville reagert på det, sier han.

— Politikerne må velge

I dag spres en betydelig del av utbedringene på små steder med lite trafikk. Likevel er risikoen betydelig høyere på bygden, ifølge forskerne.

Dersom tiltakene fordeles slik at by og bygd står likt, kan det bety enda flere ulykker og drepte.

Effektiv bruk av tiltakene vil derimot øke forskjellene mellom by og land.

— Vi må velge mellom rettferdighet og samfunnsøkonomisk effektivitet. Vi kan ikke få begge deler, sier Elvik.

Han tror dagens politikk vil fortsette.

— En mer kynisk bruk av tiltakene vil redde flere liv. Men det er ikke sikkert folk vil oppfatte en slik politikk som rettferdig, sier han.

Professor Torbjørn Rundmo er enig. Han mener politikerne må spørre seg om det er rettferdig at ungdom i distriktene har større sjanse for å dø eller bli hardt skadet i trafikken.

— Det virker som om de ikke engang tenker over problemstillingen. Vi trenger en debatt om disse prioriteringene, sier han.