Se panoramaet fotografert av Atelier Knudsen i 1928. (Billedsamlingen, UBB)

Skansemyren slik den ligger i dag. Foto: Leif Gullstein

Du trenger Quicktime player for å se panoramabildene. Du kan zoome i panoramaene ved å bruke på Ctrl— og Shift-tastene

Tar du turen innom Skansemyren, og stiller deg borte i den ene svingen – med Skolten og Vågen i ryggen – med Fløyen i forlengelsen av nesen og Ulriken i øyekroken til høyre, så står du temmelig nøyaktig der dette panoramabildet ble tatt for rundt 80 år siden. Og du vil kjenne deg igjen!

I årenes løp siden åpningen i 1896 er det mange som har tatt turen innom «Skansemyrens legeplads». På folkemunne mest omtalt som «Myren». En oase av et anlegg der byens befolkning i generasjoner kunne trene, konkurrere, mosjonere eller bare kose seg – uten at det kostet fem, flate øre. Slik er det fortsatt.

Det var Ole Irgens som tok initiativet til Skansemyren, men banen som møtte tusenvis av nyfikne i øsende regnvær i 1896 ligner ikke mye på dagens mer strøkne anlegg. Den første «Myren» var nesten 580 meter i omkrets, det var en til to meters høydeforskjell mellom langsidene, og underlaget minnet mest om gjørme. Tungt, bløtt og glatt!

Først i Norden

Skansemyren var noe så ekslusivt og avansert som et spesialanlegg for friidrett. Det første i Bergen, i Norge – ja, i Norden. Kommunen overtok banen i 1918, moderniserte og gjenåpnet den i 1924, og siden er den blitt flikket på i rykk og napp.

Her har det vært arrangert NM i friidrett mange ganger, sist i 1949. Da var lengste distanse for kvinner – 200m! (Hva sier du Grete Waitz?)

Tre år tidligere, i 1946, ble det første Hovedmesterskapet i friidrett etter krigen arrangert på denne banen. Om lørdagen fant 6000 tilskuere veien til «Myren», på søndag hele 7500! I 2007 er det bare Bislett Games som kan vise til slike tilskuertall på friidrettsstevner.

Hopprenn på St. Hans

Du ser konturene av en skibakke på det gamle bildet her – og du vil se den i dag. Fortsatt er det mange mennesker i denne byen som minnes Hopprennet med stor H på selveste St. Hanskvelden i 1949 i regi av Sportsklubben Trane. Snøen kom fra Finse, hopperne var alt fra superstjernen Birger Ruud til lokale våghalser. Felles for de alle var flaksingen over veien før de landet i halmballene strategisk plassert nede i kulefeltet – et effektivt hinder slik at ingen føk videre i retning Domkirken. Arrangørklubben Trane mistet oversikten i all ståheien. 10 000 mennesker betalte, ryktene vil ha det til at like mange «smet seg». Da klubbens kasserer satte to streker under regnskapet, sto Traneguttene igjen med én krone!

Lek og idrett

I dag kan ungene hoppe trampoline der og klatre i tau. Skansemyren er sandvolleyball og 60 meteren. 5000 meteren til idrettsmerket. Fjellveiløpet. Gang, spyd, diskos og kule. Sleggekasterne er sure fordi kommunen vil ta kastfeltet deres til barnehagetomt, og det er jo forståelig. Ukentlig er det garantert mange innom som også var der i 1967, da Skansemyren var endestasjon for «Ulriken over» – dengang Bergen slo Trondheim ned i sjøstøvlene i en bykamp det fortsatt går gjetord om. Var det ikke 20 000 innsatsfylte patrioter vi var på sprek dugnad for vår by?

Skal hilse og si Skansemyren har vært med på mye, og mer skal det bli...