I samarbeid med Aftenposten skriver BT om livet i Oslo og Bergen. I dag har BTs journalist tatt for seg hovedstaden.

Den triste turen gjennom hovedstadens ubehjelpelighet begynner ved fjorden, der vestlendinger hjelper Oslofolk med å krysse indre Oslofjord.

Prøv vår quiz: Hva kan du om Oslo?

Den første juli i år var det slutt. Etter 135 år måtte Nesodden-Bunnefjorden Dampskipsselskap klappe til kai og overlate roret til vestlendinger. Lokale krefter klarte ikke lenger å transportere folk mellom Aker Brygge og Nesoddtangen. Tide, som opprinnelig var Hardanger Sunnhordlandske Dampskibselskap i Bergen, kom susende inn fjorden og fjernet den siste rest av maritim stolthet i Norges hovedstad.

Det var nok et kapittel i en sørgelig historie om hvor hjelpeløs denne byen er.

Oslo er Norges største sosialklient. Byen er finansiert av distriktene, den bygges av polakker, drives av svensker, mens pakistanerne kjører busser, drosjer og T-bane. Andre innvandrere klipper, steller og gjør rent etterpå.

Og Oslofolk, hva gjør de?

De spiser, drikker, ruser seg, hygger seg, de går spasertur på Grünerløkka med barnevogn eller fottur i Nordmarka med hund.

De lever et sutaløst liv.

Ingen ekte arbeidsplasser Slik barn tror at penger bare kommer ut av veggen gjennom en bankautomat, er også oslofolk forvirret.

For her finnes ingen industri som skaper synlige produkter. Ingen hammer som synger eller slegge som slår. Men pengene kommer strømmende likevel.

Her er ingen oljefelt, smelteverk eller skipsverft, ingen fiskeoppdrett eller fangstflåte. Oslo har ingen kraftstasjon der turbinene spinner verdifull energi.

Men båter eier de, fisk spiser de, penger har de og strøm forbruker de.

Oslo er livsnyternes hovedstad.

Test deg selv: Hvor passer du best?

Så har de solgt sine offentlige rom til reklamegiganter som JCDecaux og Clear Channel. Det siste takket Bergen høflig nei til.

225 tårn på fire meter hver har den franske reklamegiganten JCDecaux fått lov til å pynte med reklame. Mens Clear Channel har reklameskilt over hele byen. Helst på tvers av fortau og gangveier.

Motytelsen er fine busskur, og kjekke bysykler til låns for 80 kroner året.

Diamanten som bleknet Vi sitter på en trikk som klatrer langsomt opp fra byen. Siste stopp er Frognerseteren, men halvveis må vi over i en buss. På stasjonen Besserud går et par filippinske jenter av. De skal nok haste hjem til huset der de jobber før Fruen ankommer fra aerobictimen på Majorstuen.

Så er vi der vi skal: Holmenkollen, selve vinternasjonens edelsten. Der Brå brakk staven i 1982, der Gjermund Eggen tok tre gull i 1966, der Norge viste verden vinterveien i 1952.

Hva venter oss nå?

En steinørken, en byggeplass, en skandale som har kostet en og en halv politikerkarriere. Et tilløp til en hoppbakke som er tegnet av en dansk arkitekt, og som bygges av polske arbeidere.

Første skandale var å rive det gamle, mente mange. Blant dem poeten Jan Erik Vold.

Den andre skandalen er fortløpende. Hittil har prosjektet Nye Holmenkollen sprukket med 600 millioner kroner. Fra 1,2 til 1,8 milliarder kroner.

— Hvordan skal Frp kunne styre landet når de ikke engang kan bygge en hoppbakke? spurte Jens Stoltenberg retorisk i valgkampen.

Partiet for folk flest har ansvar for mye i hovedstaden.

Skandalenes by Mest av alt er Oslo skandalenes og overskridelsenes by. Da tenker vi ikke på korrupsjonen i en kommunal etat, der en sjef tappet fellesskapet for 90 millioner kroner. Kravet mot eiendomssjefen ble til slutt 141 millioner. Han fikk syv års fengsel. Sånt skjer.

Vi tenker mer på billettsystemet Flexus, som det har tatt 20 år og 600 millioner kroner å få på plass. Det er ennå ikke på plass, men så smått tatt i bruk.

Eller det offentlige Tøyenbadet som skulle rehabiliteres for 60 millioner. Prosjektet tok to år, og kostet 139 millioner. Nå lekker det. Det holder ikke vann.

Enn si IKT-skandalen, da Oslo skulle spare 50 millioner årlig på et nytt datasystem. Det sprakk med 269 mill, og kostet en finansbyråd jobben.

Da har vi ikke nevnt sykehjemsfadesen i Spania, der det er brukt 23 millioner på en tanke som neppe blir mer enn det; en luftig idé.

Fotballtragedien — På den tiden, som «Oslo-losen» Harald Eia sier, på den tiden hadde Oslo fire lag i fotballens øverste divisjon. Det var Frigg og Skeid, det var Lyn og Vålerenga.

I dag forbindes Frigg bare med en grusbane nedenfor NRK på Marienlyst. Skeids hjemmekamper er en sørgelig søndagsforeteelse for gamle SV-elitister.

Lyn er i fritt fall og Vålerenga er en vits, der presteklovnen Einar Gelius står for den beste underholdningen. Martin Andresens magiske touch med Brann fortapte seg totalt da han dro til Vålerenga og skulle gjøre alt selv.

Nei, heller ikke fotball får de til i Oslo.

Latterlig Like ved Aker Brygge, der Tide-båtene legger til kai, ligger Latter. En av hovedstadens største suksesser.

Men er denne humorscenen et Osclo-fenomen?

Slett ikke. Det var Elina Krantz fra Bergen som dro det hele i gang, og driver det fortsatt. Mens Dagfinn Lyngbø fra Askøy har vært det største suksessen på Latter så langt.

Det er som Einar Rose og Leif Juster må snu seg i graven og rope på — Gerrrhartssjjen.

For Oslo klarer seg ikke alene, Oslo må ha hjelp.

Selv ikke Eurovisjonens finale i Grand Prix neste år klarer de å ta hånd om i hovedstaden. Den må en mindre nabokommune ta seg av.

Kanskje Oslo trenger u-hjelp fra Bistandsdepartementet?

_PS: Men været i Oslo, det er stort sett fint.

ds._

Hva kan Bergen lære av Oslo? Eller omvendt? Send en e-post til bykampen@bt.no eller syng ut i kommentarfeltet: