Gatene i Presevo sentrum er kalde og grå. Fra kafeene overdøver 90-tallets hitparade så vidt duren fra gamle Yugo-er som kjører forbi. Man kan lure på hva kvinnene gjør, for rundt bordene inne i varmen er det nesten bare menn. De snakker ikke engelsk, er høye, mørke og høflige.

Det var her Knut Stanojevski Teisnes (38) fra Austevoll ble skutt og drept av serbisk politi forrige lørdag, etter angivelig å ha åpnet ild mot flere polititjenestemenn.

Presevo er ikke et sted mange flytter til, forteller de som bor her. Derfor ble 38-åringen lagt merke til etter at han flyttet dit med konen i september i fjor.

Presevodalen regnes som et av de fattigste områdene i Serbia.

— Jeg kjørte ham i drosjen min noen ganger. Han var grei å snakke med, sier Agim Ilazi.

Han er en av syv drosjesjåfører som står ute i snøværet ved bensinstasjonen i sentrum av byen.

— Vi er vant til undertrykkelse og vold, men det var trist at dette skulle skje med en utlending, fortsetter han.

Mange flytter

Det er langt mellom turene for sjåførene.

— Jeg tjener ikke stort mer enn jeg bruker på bensin, og blir jeg stoppet av politiet ryker det en månedslønn. Forholdene her er forferdelige. Jeg jobber tolv timer om dagen for å prøve å gi barna mine skolegang, sier Muhamer Kadriv.

47-åringen nikker bort mot grunnskolebygget like ved, hvor tre av barna hans går.

— Hadde det ikke vært for skolen, ville det bare vært gamle folk og hunder igjen i byen. Mange flytter herfra, i søken etter et bedre liv, sier Kadriv.

Den nå avdøde 38-åringen og hans makedonske kone måtte flytte over grensen da hordalendingen ikke fikk fornyet oppholdstillatelse.

Noen hundre meter ned i veien ligger kontrollposten hvor nordmannen, ifølge øyenvitner, angrep en soldat tidlig lørdag morgen. Det er påfallende mange politifolk og militære rundt omkring i byen.

— Det har vært sånn lenge, vi vet ikke hvorfor. Men det er spesielt mange etter at nordmannen ble drept, sier en av drosjesjåførene.

I likhet med de fleste som bor i byen, er taxisjåførene ved bensinstasjonen alle albanere.

De sier de går godt overens med den serbiske minoriteten de deler by med. Men de føler seg diskriminerte av myndighetene, som de mener gir serberne fortrinn.

— Det har alltid vært slik. De har arbeid, vi har ikke. Det er staten Serbias policy mot albanerne, sier Kadriv.

Savner Tito

Serberen Momcilo Filipolic (68) har allerede holdt åpent mange timer. Restauranten hans ligger langs veien fra sentrum til jernbanestasjonen, og har fire gjester tirsdag ettermiddag.

Filipolic sitter ved bordet sammen med dem, og gir serberne marginalt flertall i forsamlingen. Vanligvis utgjør han et klart mindretall av serbere (ti prosent) som har bosatt seg i byen.

— Jeg har vokst opp sammen med albanere og vært sammen med dem hele livet. Hadde det ikke vært for dem måtte jeg ha stengt her, sier han.

Det er hovedsakelig i området rundt jernbanestasjonen den serbiske minoriteten i byen holder til. Restauranteieren deler taxisjåførenes frustrasjon over mangelen på arbeidsplasser.

— Jeg har tre døtre som alle har grader i økonomi. Ingen av dem har jobb, de hjelper til her i restauranten. Det er så vidt det går rundt, sier han.

68-åringen savner tiden da staten het Jugoslavia og lederen Tito.

— Da hadde vi jobber og levde godt. Nå er det ikke bra her. Fabrikkene er borte, og myndighetene gjør ingen ting for å skaffe nye arbeidsplasser. Mange må flytte utenlands for å overleve, sier Filipolic.