Nede på bakken farer biler og folk forbi, tilsynelatende upåvirket av hans stramme åsyn. Mon tro hva han tenker på, Aleister Crowley?

Kanskje lengter han tilbake til hjemmet i Skottland, til ritualene og poesien, til den dekadente livsstilen som sjokkerte borgerskapet, og til disiplene som dyrket ham som profet.

For en som i sin tid gikk under økenavnet «The most wicked man alive», må det føles litt stusselig å henge her — i en grå, eksosfylt bergensgate.

Folk som stopper opp er mer opptatt av veggen han henger på enn hvem han er. Ingen ser ut til å la seg pirre av den beryktede forføreren og sexatleten. Og sprøyteautomaten på hjørnet er ute av rekkevidde for den gamle heroinisten.

Ikke har han fått fyr i pipen sin, heller.

LIKEVEL KAN IKKE CROWLEY KLAGE. Et halvt århundre etter sin død lever han videre som en myteomspunnet, ikonisk skikkelse. For den som leter, er populærkulturen spekket med både åpne og fordekte referanser til Crowley.

Musikere, filmskapere, forfattere, tegneserieskapere og en rekke andre har latt seg besnære av engelskmannens historie og tankesett - og innlemmet dette i sitt arbeid på forskjellige vis. Alle har nok ikke like god kunnskap om hva Crowley sto for, men desto flere har latt seg fascinere av det lille de vet.

En som har satt seg inn i Crowleys tanker er graffitimaleren Coderock, som står bak portrettet på fasaden til Bergen Kunsthall.

— Egentlig har Crowley vunnet, sier Coderock.

For mens magikeren selv er blitt et symbol på opprørskhet, kjenner man igjen sentrale deler av budskapet hans i vår moderne livsstil. En av Crowleys mest kjente, og i sin tid svært provoserende, læresetninger var nemlig «Do what thou wilt shall be the whole of the Law», som kan oversettes til «Gjør hva du vil skal være hele Loven».

— Den gang gikk dette tvers imot den borgerlige moralen, men senere er det nærmest blitt en selvfølgelighet. Slagordet til Narvesen er jo «Har du lyst, har du lov», som jo egentlig er akkurat det samme, sier Coderock.

Særlig dypt stikker likevel ikke denne moderne frihetsretorikken, erkjenner han. Nettopp derfor synes Coderock et portrett av Crowley var en passende kommentar til ståheien rundt kunsthallens graffitivegg.

— Crowley snakket jo om noe hinsides lyst og grådighet, en slags dypere indre vilje. Nå sitter vi igjen med en vulgærversjon av dette, nemlig lystprinsippet. Overalt, særlig i den kommersialiserte sfæren, hører man at man skal gjøre det man vil. Det snakkes pent om ungdommens skaperkraft og kreative evner, helt til de plutselig gjør noe de virkelig vil, som f.eks å tagge på et bygg. Da har man tråkket over en grense, og oppfordringen gjelder ikke lenger.

«LOVE IS THE LAW» står det under Coderocks portrett, som en påminnelse om Crowleys andre kjente læresetning.

I lys av dette budet og hans hedonistiske livsførsel, oppfattes gjerne Crowley som en amoralsk forkynner av fri sex og kjærlighet. Egentlig er dette også en vulgarisering. Den fullstendige strofen er «Love is the law, love under will», noe som skal understreke at den som følger sin frie vilje også må respektere andres vilje og grenser.

Dette er del av den filosofien Crowley innførte i de forskjellige esoteriske ordener han deltok i. Blant disse var Ordo Templis Orientis (OTO), som stadig eksisterer. OTO har sine røtter i Frimurerordenen og er basert på et tilsvarende system med grader, innvielsesritualer og hemmelig medlemskap. For OTO i dag består arven etter Crowley først og fremst av «en spesifikk måte å arbeide med spirituelle spørsmål på», ifølge et høyerestående norsk ordensmedlem.

— Dessuten er det også et slags menneskesyn som ligger til grunn, som kan oppsummeres enkelt: En total respekt for det enkelte individs ukrenkelighet og rett til å selv finne sin bane her i livet, sier mannen, som er utdannet kulturviter.

Etter dårlige erfaringer med media velger han å være anonym, men avviser alle gamle mistanker om at seksuelle ritualer og satanisme skal ha noen rolle i OTO. Med Crowleys rykte og nære assosiasjon til OTO er det kanskje ikke så rart om folk begynner å lure.

— Veldig mye har nok bakgrunn i det som skjedde da han levde - som dannet et bilde av Crowley som en busemann. Det er mange som senere har brukt den type ikonografi om ham, for eksempel i heavy metal-sjangeren.

FØRST UTE VAR IMIDLERTID THE BEATLES. Ikke at de fremstilte Crowley som busemann, de stilte ham bare pent opp i bakerste rekke på omslaget til «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» - i selskap med andre ikoner som Mae West, Karl Marx og Marlon Brando.

Sekstitallet ble en renessanse for den avdøde, til dels bortglemte okkultisten. Hippier, kunstnere og andre jaktet på et alternativ til etablerte spirituelle retninger. Med sin vektlegging av kjærlighetsbudet var Crowley en tiltrekkende og passelig mystisk figur.

Avantgarde-regissøren Kenneth Anger og James Bond-skaper Ian Fleming hadde allerede lagt inn små og store Crowley-hentydninger i sitt arbeid. Nå begynte okkultisten å dukke opp i stadig flere kunst og kulturuttrykk.

De fleste referansene var kortfattede og uskyldige, som i David Bowies «Quicksand» fra 1971. Andre stakk dypere, blant annet hos bluesrockeren Graham Bond. Stakkars Bond fikk det for seg at han var Crowleys uekte sønn og forsøkte å gjenskape mesterens ritualer på plate. Senere begikk Bond selvmord ved å kaste seg foran et undergrunnstog.

Det typiske var imidlertid at de som hadde størst kunnskap om Crowley kun kom med subtile, knapt merkbare henvisninger. Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page eide i sin tid en bokhandel som spesialiserte seg på Crowley og kjøpte okkultistens gamle hus i Skottland. Den eneste hentydningen til dette i Led Zeppelins produksjon er imidlertid noen skriblerier i vinylen på førsteutgaven av gruppens tredje album.

Da var metalrockere som Iron Maiden langt tydeligere i sin flørting med Crowley, særlig i sanger som «Moonchild» og «Number of the Beast». Mens Ozzy Osbournes «Mr. Crowley» på sin side åpenbarte blandede følelser overfor mesteren og hans livsstil.

SLIK FORTSETTER CROWLEYS FERD. Gjennom populærkultur, undergrunnsmiljøer og hemmelige ordener føres både historien og mytene videre.

Blant de ferskeste eksemplene er den eksperimentelle jazzsaksofonisten John Zorn, som i fjor ga ut et helt album basert på Crowleys tenkning. Marilyn Manson sies å eie et svært menneskeskjelett med antilopehode, som skal ha tilhørt okkultisten. Det norske rockebandet When har hentet flere tekster fra Crowley til sangene sine. Og i biljaktsekvensen i filmen «The Matrix Reloaded» skal visstnok en av de forbipasserende sjåførene forestille Crowley.

Man kan jo undres om Crowley rett og slett er blitt et slags eksotisk krydder som populærkulturen griper til når den trenger noe mystisk og litt spennende. Det bekymrer ikke OTO-medlemmet.

— Siden han er et stort populærkulturelt ikon, er jo det noe enkelte leker seg med, gjerne litt tongue in cheek . Det er vel det man gjør med populærkulturelle ikoner, enten det er Einstein eller Munchs «Skrik», er det ikke det?

— Men forsvinner ikke hele budskapet hans, da?

— Nei, det vil jo være der for de som ønsker å finne ut mer. Fordi om man tuller med håret til Einstein, så forsvinner jo ikke relativitetsteorien av den grunn, sier kulturviteren.

Han er mer oppgitt over at pressen stadig bruker karakteristikken «verdens ondeste mann» om Crowley.

— Å kalle Crowley ond synes jeg er uriktig, særlig med tanke på folk som Hitler, Stalin, Pol Pot og så videre. Han kunne sikkert være ubehagelig, men ikke verdens ondeste mann.

— Hvordan tror du han selv ville reagert på graffitiportrettet i Lars Hilles gate?

— Jeg tror han ville syntes det var ustyrtelig morsomt, sier han.

Så får det vel våge seg at Aleister Crowley ikke har fyr i pipen sin der han henger - i kalde, våte Lars Hilles gate.

MANNEN PÅ VEGGEN: Bergen Kunsthall. FOTO: KNUT EGIL WANG
SKUMMEL: Aleister Crowley