SILJE VESTVIK

Sortere og levere. Opp og igjen med grønne, grå og hvite postkasser. Låse opp og låse igjen. Inn og ut av bilen. Et postbuds dag er fylt av rutiner og gjentakelser. Og dermed blir postbudene også svært godt kjent i sine områder.

— Det går en fin linje fra rundkjøringen på Nesttun til Ågotnes. I det området kjenner jeg de fleste adressene, med noen få unntak, forteller Torbjørn.

Han begynte som ferievikar i 1995 og har siden den gang levert mange millioner brev og brosjyrer. De fleste postbud kan mange ruter i tillegg til den de vanligvis går, men Torbjørn hadde lenge jobben med å fylle stillinger som sto tomme i kortere perioder. Han har derfor besøkt flere strøk og strekninger enn selv de fleste i posten.

— Jeg har gått med post i sentrum, på Laksevåg, Landås og sør på Sotra. Blant annet, sier postbudet. Det viktigste er alltid hvem som skal ha hva. Regninger, postkort og reklamebrosjyrer fyker i ratatafart fra Torbjørns hender og opp i de riktige kassene i stativ etter stativ. Bilen startes og stoppes, og med en øvet bevegelse smeller han skyvedøren igjen.

Kjærlighetsbrev avlyst

Med slik omfattende kunnskap om smitt og smau i hele Bergen, skulle man tro at Torbjørn satt på en utømmelig informasjonsbase om borgere i by og på landet. Men nei. Det lommekjente postbudet er ikke særlig nysgjerrig av seg.

— Du kan få ganske god peiling hvis du går inn for det, men hva folk gjør, interesserer meg lite. De fleste er uansett på jobb når jeg kommer, og posten er stort sett bare papir, selv om jeg får et inntrykk av om folk er rørleggere eller elektrikere. Skulle jeg brutt Postens regler og lest igjennom alt det folk får, hadde jeg ikke fått gjort så mye annet, ler Torbjørn.

På landet er stemningen litt mer Postmann Pat-aktig, der alle kjenner alle og de rosemalte postkassene står litt tettere enn mellom blokkene i Loddefjord.

— Folk får også mindre personlig post enn før. Kjærlighetsbrevene er stort sett avlyst, alle sender bare SMS i stedet, forklarer postmannen. Han ønsker seg en tier for hver gang noen sier «Er det bare regninger du kommer med?».

— Da kunne jeg ha bodd i Monaco resten av livet, flirer han.

Saddam-hjerte på frimerke

Torbjørn liker å gå, og savner litt spaserrutene i sentrum som tvang ham ut uansett vær, selv om turen blir litt tyngre hvis det regner sidelengs eller holken er glattere enn Bergenshallen.

— Når du går med en tralle i tre-fire timer om dager, blir du fort ganske godt trent. Og du får bedre tid til å se deg om, smiler han.

Det pussigste han har levert noen gang er en hydraulikkpumpe på 40 kilo som måtte bæres opp til tredje etasje. Men under Irak-krigen kom det et brev som fikk hele postkontoret til å le.

— Det hadde et hjerteformet frimerke med bilde av Saddam Hussein, forteller Torbjørn, som sikkert kunne funnet frem til de riktige postkassene i Midtøsten også.