Bare 14 av de 166 eksisterer i dag. Samtlige marsjerer i Bergen.

Hvorfor buekorps er blitt helbergensk kultur er vanskelig å vite, sier Einar Langlo, styreleder for det vesle museet som holder til i andre etasje av Muren.

— Akkurat det er tusenkronersspørsmålet, jeg har ikke egentlig noe svar. Antagelig har det noe med topografien å gjøre. I Bergen er tilhørigheten til strøket og lokalpatriotismen sterkere enn i andre byer, sier Langlo.

Her er verdens trolig mest komplette liste over eksisterende og nedlagte buekorps.

Ålesund hadde buekorps helt frem til 1960-tallet. I Kristiansund forsvant de før krigen.

— Den gang var det ned med våpnene. Det gikk ut over buekorpsene. Andre steder var det speiderbevegelsen som tok knekken på korpsene.

Under krigen stanset all virksomhet i buekorpsene i Bergen, men mange tok frem igjen rifler og armbrøster da freden kom, børstet støv av faner og uniformer og marsjerte ut igjen i gaten.

Og marsjere gjør de fortsatt.

Einar Langlo er selv gammel Nygaards-gutt.

- Hvor viktig har buekorpset vært for deg?

— Det knytter seg bare gode minner til buekorpstiden. Buekorps er viktig for de aktive, særlig for dem som ble offiser og sjef. Å lære seg å gi ordrer og ta vare på de unge guttene er verdifull erfaring, sier Langlo.