Selv om Bryggen i Bergen med årene er blitt en internasjonal suksesshistorie, så avslører den pensjonerte førstekonservatoren at livet bak bryggefasaden til tider også bar preg av bitter intern strid, intriger og det han kaller «grums».

«Interne problemer»

Kapittel-overskrifter som «Interne problemer», «Kjepper i hjulene», «Byråkratiske forviklinger» og «Det tapte vennskap» forteller om noe av den dramatikk Bryggen er brolagt med.

— Bryggen har vært en kampsone og det var verre enn det jeg beskriver i boken, sier Herteig til Bergens Tidende. I går presenterte han ettermælet sitt - på hjemmebane, selvfølgelig.

«Bryggen - fra saneringsobjekt til kulturminne» heter boken og blant dem som «får høre det» er for eksempel Historisk Museum, Riksantikvaren og gårdeier Olav Thon.

Og Bergen kommune. Ikke minst Bergen kommune.

— Alle reguleringsplaner i min tid ble ødelagt av dispensasjoner og punktløsninger. Ja, det hendte at dispensasjonene var forberedt før reguleringsplanen var underskrevet. Restauranter og suvenirbutikker fikk etablere seg i strid med reguleringsplaner, sukket Herteig.

Sukker i massevis gjør han i boken også.

For han møtte mye motstand, hevder han.

— Ja, det var jævla mye spetakkel, smilte han i går, med favnen full av gaver og blomster, for eksempel fra forlaget Vigmostad Bjørke.

— Dette er en begivenhet, sa Kim Lingjærde i styret for Stiftelsen Bryggen. Og blant de mange som applauderte for forfatteren under bokstunden i Pütterstuen var byantikvar Siri Myrvoll og Erik Næsgaard fra Det Nyttige Selskab.

Får høre det

I boken refser Herteig Historisk Museum for «formalistiske iver» i forholdet til Bryggens Museum, mens Riksantikvaren blant annet får høre det for sin «omsorg» for de private gårdeierne på Bryggen - og gårdeier Olav Thon for å ha skapt «problemer og mistrivsel».

Mens andre, som tidligere ordfører Harry Hansen, direktør Ingeborg Lyche i Norsk kulturråd og banksjefer i tidligere Bergens Privatbank og Vestlandsbanken står frem som gode bryggefeer.

— Harry Hansen var en meget god mann for Bryggen, minnes Herteig. Historiene forteller han i boken.

Også den om den bergenske Bermuda-skipsreder Erling Dekke Næss som med sin rause pengegave gjorde Bryggens Museum mulig. Den langvarige og dramatiske kampen for å få reist dette museet er viet stor plass i boken og er lesning spennende som en krimbok.

— Herregud, jeg er arkeolog, men hvorfor ikke prøve seg som historiker for en stakket stund, alt kan jo dokumenteres, skråsmiler Herteig, mens han går i gang med å signere bøker.

«Bryggen brenner!»

Men selvfølgelig er det sitt livslange forhold til Bryggen og utgravningene han vier mest oppmerksomhet. Det som begynte i 1955.

— Jeg satt i en feltbarakke på Borgund på Sunnmøre da jeg hørte Jakob Skarsteins stemme i radioen, «Bryggen brenner», forteller han i boken

I Bergen trakk mange samtidig et lettelsens sukk over at «Tyskebryggen» og «det gamle ruklet» nå kunne rives etter brannen. Men heldigvis ikke alle.

— Jeg ble engasjert av Riksantikvaren for å arbeide på branntomten et halvt år, forteller Herteig. Femti år senere kan han oppsummere at det ble mer enn tretten år bare med feltarbeid.

Og i kjølvannet av utgravningene fulgte etablering av Stiftelsen Bryggen, så Bryggens Museum og arbeidet som førte til at Bryggen av UNESCO ble erklært for verdenskulturminne, World Heritage Site. Mange vil si først og fremst takket være Asbjørn E. Herteig.

— Politikerne ville i hvert fall ikke fått det til, sier han selv.

«En høvdingskikkelse»

— Men boken er ikke historien om Bryggen, men om mitt arbeid med Bryggen, presiserte han i går.

Blant personene han mener vi skal takke for at Bryggen fremdeles står, er først og fremst Thorolf Rafto, generalmajor Ragnvald Roscher Nilsen, museumsdirektørene Bernt Lorentzen og Kristian Bjerknes, professor Robert Kloster, Gustav Brosing og bryggekjøpmennene Olaf Runshaug og Johs Skulstad. Alle nevnt, ingen glemt.

Og for både leg og lærd i Bergen bør denne boken nok være selvpålagt lesning. Selv forteller Herteig at den er skrevet på gjentatte oppfordringer fra medarbeidere og andre - og at fremstillingen naturligvis er farget av hans personlige oppfatning av personer og prosjekter.

Og det vil sikkert mange mene er både sant og visst.

Birkhaug og Omdal
Arne Nilsen