— Jeg liker henne veldig godt, sier Per Anders om hvorfor det blir de to.

Det er alt. Det er nok. Glimtet i øynene hans sier resten. Tålmodig venter brudgommen på at moren Marit Gunhild Bongo skal godkjenne sin egen surring av sønnens skallebånd. Slektninger farter til og fra Per Anders og Anna Kristines ulåste hus, mens hovedpersonene selv får hjelp til påkledningen av erfarne mødre og tanter. Snorrett, slett og perfekt skal båndene rundt leggene sitte, det tar både to og ti snøringer før skallepolitiet er fornøyd.

— Den samiske halvtimen kan fort bli en time. Reindriftssamene starter ikke med klokken, ler brudgommens tante Kirsten Eira.

Kirketid er faretruende kort unna, roen behagelig stor. Nervene dirret sterkere under frierferden 22. mars, innrømmer Per Anders. Det to dager lange bryllupet i palmehelgen er bare en gledelig bekreftelse på at ferden gikk bra.

TIDLIGERE DRO ungkarene på frierferd med reinsdyrslede. I dag brukes bilen, men skikken med at brudgommen stiller med sine nærmeste og spør om de kan få lage mat i brudens barndomshjem er stadig ritualet som formaliserer at ekteskap vil finne sted. Frierferden holdes uansett hvor bruden kommer fra. Per Anders` bror dro til Trondheim for å få ja. Dagens brudgom slapp reise langt for å overrekke sin giisa til Anna Kristine - brudekisten med fargerike silkesjal, søljer og ringer som skal bæres i bryllupet.

— Familiene våre har rein i samme flokk. Vi har kjent hverandre bestandig. En dag oppdaget jeg at han var blitt mann, ler Anna Kristine.

Det er ti år, en sønn og et samboerskap siden den sommeren tremenningene fikk hjerteklapp under en samisk festival i Sverige.

— Det var der det begynte å boble litt. Da vi hadde reinen i skillegjerdet om høsten, ble vi mer kjent enn før. Vi satt i lavvoen og holdt hender. Men vi holdt det skjult til de andre oppdaget det, smiler Per Anders.

— Hva gjorde du for å vinne henne?

— Vet ikke. Jeg var bare meg selv.

ORD NYTTES IKKE i utrengsmål i Kautokeino. Ting leses mellom linjene.

— Forskjellen mellom samer og nordmenn er at dere er mer direkte enn oss. Hvis en same tier, betyr det som regel at man er uenig eller svarer nei. Det forstår ikke nordmennene. Det blir en del misforståelser av slikt, forklarer Per Anders sin storesøster Marit Ellen Anne Bongo.

Kodene er annerledes her. Bekreftelsen kommer når jeg spør hvor mange rein brudeparet har i flokken. Man snakker ikke om slikt. Jeg rødmer.

— Du kan alltids spørre, men du får ikke svar. Det er en fordel at Anna Kristine er kjent med reindriftslivet. Når jeg drar ut, kan det bli to dager eller to uker. Det vet jeg aldri. Vi går ikke etter klokken. Hvis reinen er urolig og det blir mye gjeting, kan det bli sent. Har jeg lovet å ringe seks, kan klokken fort bli ti. Det hadde kanskje vært vanskelig å forklare en som ikke kommer herfra, sier Per Anders.

Det er akseptert at samer gifter seg med nordmenn. Men halvt samiske Hanne Mari Kuhmunen (19), kjæresten til Anna Kristines bror Aslak, er urokkelig klar på sitt kjærestevalg.

— Jeg vil ha samisk bryllup og kunne ikke vært sammen med en som ikke er samisk. De norske er jo ikke kjent med reindriften. Det må være rart å dra med seg en norsk gutt på fjellet, ler hun.

I EN FULLSATT KIRKE gir Per Anders og Anna Kristine hverandre sitt ja i vissheten om at de forstår hverandre uten ord. De deler rastløsheten når naturen varsler oppbrudd. Jobben til Anna Kristine har ikke stagget lengselen etter stedet hun trives best. Sykepleieren er først og fremst flyttsame. Politikk har presset kvinnene ut av reindriften, men Anna Kristine kjenner sin plass.

— Hver vår når flokken nærmer seg elven kommer dragningen. Jeg får lyst til å dra dit. Jeg bruker å tilpasse sommerferien med kalvemerkingen. I en reindriftsfamilie dreier samtalen seg mye om hva som skjer på vidda. Det er fint at Per Anders forstår, forklarer Anna Kristine lavmælt.

I syv strake timer sitter bruden i høysetet med mann og slekt for å hilse på gjestene. Bryllupet er et prakteksempel på gjestfrihet. 22 reinsdyr har tapt skinnet og 100 kilo poteter skallet for å fôre bryllupsgjestene med bidus, den tradisjonelle samiske bryllupsretten som er en gryterett bestående av rein, poteter og gulrøtter. Hvor mange av de 1200 inviterte som dukker opp på Buletjárri Turistsenter, er umulig å anslå. Hundrevis av koftekledde gjester strømmer til og fra. Gavebordet er overveldende og teller blant annet en sammenleggbar gamme til 12 personer, ca. 40 reinsdyr og 150.000 kroner i pengegaver. Dette samt gratis hender på kjøkkenet er nøkkelen til at det er mulig å finansiere kjempefesten.

LANGSOMT TAR fargeveldet form når øynene venner seg til å lese landskapet. Firkantete beltesøljer avslører hvem som er gift. Ugifte har runde. Men bare i Kautokeino. Mennene fra Karasjok bærer firkantete søljer enten de er gift eller ei. Kautokeinokoften er et kaleidoskop av fargete bånd, Karasjokdrakten enklere. Slik er det med joiken òg. Berg og dal og stort melodisk spenn i Kautokeino. Mer monoton i Karasjok.

Festlokalet rasler i søljer og knirker i skaller. I gangen sitter gamle kvinner og trekker luft. Tausheten råder også her, talen er bare et bløtt teppe til alkoholen får fart og freden sporadisk brytes av en joik.

— Det er som å oppdage et annet land! Det er bare å roe ned, stråler Anne Grete Rygg og Marie Sivertsen som har slått følge med studievenninnen Ann-Kristine Sara for å oppleve hennes hjemsted.

I baren kjører ungkarene nevene i beltet, bruser med fjærene og gjør dresskledde søringer underlig anemiske. Gamle Beatles-slagere skylles ut fra høyttalerne på samisk, på dansegulvet svinger en bestemor seg med en unggutt til Big Brovaz overtar og jentene spretter på gulvet til hiten «Nu Flow».

Under brudevalsen danner folk en ring, joiker brudens joik og løfter hendene i været. Anna Kristine og Per Anders kan trekke hjemover om de vil, men blir gjennom nattmat og mer dans. Grålysningen slipper taket når vi tumler i seng, men festen fortsetter til halv åtte om morgenen og blir tatt opp igjen hos Per Anders` foreldre neste kveld. Enkelte festløver har bare vært tre timer til sengs.

— Vi har hele våren å sove på, sier Marit Gunhild Bongo kvikt og nøder gjestene til å spise.

For andre gang på to dager skal brudeparet feires natten til ende. Kautokeino hører kanskje til Norge på kartet. Men dette er samenes land.