Bodil Knutsen og Siw Kleiven har begge brødre med en alvorlig psykisk sykdom. Den ene ble drapsmann. Den andre tok sitt liv.

Søstrene deres klandrer helsevesenet for at det gikk så langt.

—  Tragediene kunne vært unngått, sier de to kvinnene, som har mye felles. Begge er oppvokst på Follese på Askøy. De har kjent hverandre siden de var små. Og begge har ekstreme erfaringer med alvorlig psykisk syke brødre.

Både broren til Siw Kleiven (44) og broren til Bodil Knutsen (38) fikk diagnosen paranoid schizofreni i ung alder. Den ene tok livet sitt i februar i år. Den andre ble i går dømt i Nordhordland tingrett til tvungent psykisk helsevern for å ha drept sin egen mor. 37-åringen må også betale sine to søsken 150.000 kroner hver i oppreisning.

— Jeg er veldig fornøyd med dommen, men det er bittert at han først får hjelp etter å ha drept mor, sier søsteren Bodil Knutsen.

—  Vi fikk ingen hjelp tidligere. Det er et svik også mot ham.

– Ansvaret har hvilt på oss

Knutsen og Kleiven har levd tett på sine brødres lidelser. Historiene deres har mange likhetstrekk. De forteller om hvordan det er å være vitne til at en bror gradvis utvikler en alvorlig sinnslidelse og blir svingdørspasient i psykiatrien. Om frustrasjonen over mangelen på hjelp og oppfølging i behandlingsapparatet. Om familier som selv må ta ansvar for tvangsinnlegging i kritisk syke perioder. Om at de som pårørende ikke blir hørt.

—  Når alvorlig psykisk syke mennesker ikke får hjelp, blir belastningen for de pårørende enorm, sier de.

— Ansvaret har hele tiden hvilt på oss. Slik har livene våre vært i mange år.

Prøvde å si fra

Broren til Bodil Knutsen ble første gang tvangsinnlagt tidlig i 20-årene. Det var moren som hadde varslet politiet og bedt dem komme. Sønnen tilga henne aldri.

37-åringens psykiatriske lidelse førte til mange turbulente og vanskelige år for familien. De siste årene bodde han alene i en leilighet i en vanlig blokk. Han sluttet å ta medisiner og hadde lite kontakt med familien.

17. september drepte han sin mor med kniv hjemme på kjøkkenet. Siden har han vært pasient ved Sandviken sykehus. Denne uken satt søsteren i Nordhordland tingrett og så seg rundt.

—  Jeg så på broren min. Alle i rettssalen kunne se at han var syk. Jeg tenkte på alle de gangene vi hadde prøvd å si fra om hvor ille det var. Da så ingen det.

Hørte stemmer

Siws bror var 24 år da han ble syk første gang. Dette skulle bli den første av mange innleggelser i psykiatrien de neste 18 årene.

Etter hvert ble han ufør og flyttet inn i en kommunal psykiatrisk bolig på Askøy. Søsteren sier at det på mange måter var en bra løsning, men i boligen var det lite bemanning og mye medisinering.

Når broren gikk inn i en psykose, hadde han det vondt. Hørte stemmer og kjempet indre kriger. Mange ganger sa han at han ikke orket mer.

Hver gang han ble tvangsinnlagt, skjedde det med få unntak først etter at familien hadde krevd det, sier søsteren.

— Jeg måtte lære meg å være tøff.

Hjem alene i taxi

Når han ble innlagt, kunne familien puste lettet ut. En kort stund. Som regel ble broren utskrevet få dager senere – uten at familien fikk beskjed.

— Det var mønsteret, sier søsteren.

Når familien kontaktet Sandviken for å få informasjon, viste helsepersonellet til taushetsplikten.

— De brukte taushetsplikten på en helt horribel måte. Det er ikke til gode for noen, sier Kleiven.

Hun glemmer heller aldri da broren ble sendt hjem fra legevakten på Askøy midt på natten.

— Han var veldig syk, alene og uten penger. Vi fikk aldri beskjed. Uverdig.