Præsten og lægene vil følge hans levninger til det siste hvilested, hvilket er på byens beste begravelsessted, hvor hans grav, i likhet med hjemme, vil blive pyntet og sørget for ...»

SLIK MOTTOK Anna Margrete Jentoft Thomas i Bergen meldingen om at hennes sønn Alfred var død. Det var en gang på vinteren 1872. Vi vet ikke når brevet nådde frem. Tre år tidligere var hun blitt enke, alene med åtte barn. Nå mistet hun sønnen på 20 år, langt, langt hjemmefra.

Brevet er skrevet av hennes bror, kaptein Christian Mohn Thesen, om bord på barken «Freir» av Bergen. Det er dagsatt i Falmouth, den 18.februar.

Tre år hadde den lungesyke gutten fra Bergen seilt som matros om bord på onkelens skip. I håp om å bli frisk fra en lidelse som har plaget ham siden de første barneår.

Men sønnen til Anna og Henry skulle aldri komme hjem. Hans grav ble i Falmouth, i Cornwall, helt sørvest i England.

Dette er historien om ungguttens siste år. Basert på brev som fjerne slektninger har tatt vare på.

ALFRED THOMAS ble født i Bergen for 151 år siden, i en rik og holden slekt. Faren Henry Stephen var engelsk, han hadde vært direktør for Kåfjord kobberverk i Troms. Frem til sin død var han generaldirektør i et sølvverk i Chile. Han døde i Kristiania i 1869, samme år som sønnen sendte hjem sitt brev til mor.

Moren Anna Margrethe var av Thesen-slekten, en rik kjøpmanns— og rederfamilie i Bergen. En familie som i dag nærmest er utdødd. Det vil si, den er ført videre i grenene Torkildsen og Ameln.

Gutten var sykelig, som det het. 17 år gammel ble han derfor sendt til sjøs, i håp om at sjøluften ville gjøre ham sterk og skikket til å føre slekten videre.

Han rakk å skrive to brev hjem til mor, med beretninger om livet om bord. Det ene sendte han fra Konstantinopel (i dag Istanbul), den 23.november 1869.

Det andre fikk han aldri postet før døden grep ham i sin favn.

Onkel Christian tok vare på det, og vi antar han fikk sendt det hjem etter begravelsen.

- MIN KJÆRE MODER, skriver han, etter å ka krysset «Det sorte Hav» (Svartehavet)

— Nu har du vist ventet lenge på mit Brev.

Forklaringen på at han ikke har skrevet før, er både omstendig og komplisert. Det er tydelig at han har dårlig samvittighet. Men nå har han satt seg til, med brevark med eget segl «AT», beviset på at han ikke er en hvilken som helst matros.

Alfred forteller at på sin første landlov kjøpte han et stykke lær for å såle sine sko. Dessuten leser han Bibelen ivrig, både den norske og den engelske utgaven han har med seg.

Om helsen skriver han ingenting. Derimot gir han en levende beskrivelse av kaptein-onkel Christians 33 årsdag, som ble feiret i Konstantinopel, i påvente av bedre vind.

Han hadde aftenselskap kl 6 ½, både Herrer og Damer kom om bord. Først kom Herrene, de skulde have cognac med varmt vand og sukker. Senere kom Damerne...

DET ER TYDELIG at Christian Mohn Thesen ikke sparte på noe under feiringen, der flere norske kapteiner og deres kvinner var gjester. Om menyen skriver nevøen Alfred begeistret hjem til mor:

Først så havde de kokt fisk med Persi l desmør. For det andtet havde de et Lammelaar stegt så lekkert at man kunde svelge sin Tunge når man fik se det. Dertil sos og poteter. For det 3.dje havde de herlig hønsefr i case som smagte fortreffelig, og vin til alle Rætterne. Så aprikoser, pærer, figener og va l nødder. Til sist en nydelig Kage i tyrkisk stil, og champagne. Gjestene ble til klokken 12 (midnatt), da de fikk kaffe og rom, før de forlot «Freir» og tok farvel i løftet stemning.

For øvrig fikk mannskapet en flaske rom på deling, og styrmannen en flaske vin til middag, han også. Så kom ikke her.

DØDSBUDSKAPET kom i det neste brevet som Anna fikk. Ført i pennen av broren Christian, som nå var i London, og fulgte Alfreds dødskamp derfra.

Han har også tegn på dårlig samvittighet: For han er svært omstendig i beskrivelsen av alt han har utrettet for å redde den syke gutten.

Men han går slett ikke rett på sak. Tvert imot. Han vil nok skåne, og varsomt forberede søsteren på det tragiske budskapet. Først langt nede på side to kommer det:

- Det var imidlertid den Algode Faders vilje at befrie ham fra den sørgelige Sygdom han så lenge har hensvundet for. Og ble det meg så forunt at se ham mer i live, den kjære gode Alfred, thi samme aften indgik han til et bedre liv der hvor ei sorg og sygdom finnes.

Malende forteller onkel Christian at Alfred nå lå stille og blid og sov med Gud, og at dette var til stor glede for presten som hadde vært hos ham den siste tiden. Til like før dødsøyeblikket.

KAPTEIN THESEN pøser på detaljer i brevet til sin søster.

Han gjengir prisverdig presist sine samtaler med legene. Ja, for den første legen dugde ikke, så han kontaktet en ny.

Medisinerne mente at unge Alfred hadde en svakhet i underlivet (!) som skrev seg fra barndommens sykdommer. Han var også lungesvak, noe vi vet er årsaken til at han ble sendt til sjøs, bare 17 år.

Dessuten hadde han diaré, som helt tappet den unge mannen for krefter. Og han kastet opp. Voldsomt.

Det var deres visse formening at hans tid var kommet, og alt hva de haapede på var at få ham så vidt frisk at han ku n de havet naaet hjem, som jo var vaart eneste ønske...

Skriver Christian til sin søster hjemme i Bergen. Så følger noen praktiske opplysninger om at han gjerne påtar seg å skaffe en gravstein fra Norge. Utskipet fra et sted på Østlandet, som skal være mest praktisk.

- Men i morgen aften maa jeg igjen ti l bake til London, der mit skip ligger sei l ferdig ventende paa mig. - Din trofaste Gud, Enkenes Trøst, v æ re med dig! Christian.

DER SLUTTER HISTORIEN om Alfred Thomas, født 1852, død 1872.

Om hans onkel Christian vet vi at han seilte videre. Han fikk to døtre i Bergen, men mistet sin kone om bord på fullriggeren «Europa», et sted i Det indiske hav. Annie Marie fikk blindtarmbetennelse til havs, det var vindstille, og hun døde der om bord.

Hun ble senket i havet, og fant sin grav i det våte.

Christian Mohn Thesen ligger begravet på Møllendal gravplass i Bergen, et steinkast fra familiens gods.

BREVET: - Min kjære moder, du har vist ventet lenge paa Brev fra meg. Slik innleder matros Alfred Thomas sitt brev til moren Anne Margrethe hjemme i Bergen. Moren var blitt enke, og satt tilbake med åtte barn.<p/> BREVET ER I PRIVAT EIE