— Jeg er redd jeg kommer til å bli en av de 93 år gamle damene som dør og så er hele huset stappfullt av ting som ingen vet hvor de skal gjøre av. Cecilia Haskins, oppvokst i Philadelphia i USA, ser et øyeblikk litt bekymret ut.

På bordet i stuen ligger fyrstikkhefter og fyrstikkesker fint dandert i hauger etter kategorier. Over en stolrygg henger en pose med dubletter, og borte på veggen buler det i plastlommer. Med tomme mager på rekke og rad står de store glasskrukkene som fyrstikkene vanligvis befinner seg i.

Fyrstikkbøker

Da vi avtalte med Cecilia, fortalte hun at hun samlet på fyrstikkbøker - matchbooks - og vi ble litt i tvil om hva damen egentlig samlet på. Matchbooks viste seg å være fyrstikkhefter som du får utlevert når du kjøper sigaretter på restaurant. Og som dukker opp i en haug av andre sammenhenger når flyselskap, en bank, en hotellkjede, en tobakksfakbrikant eller et kasino vil profilere seg.

I USA, altså. Og litt i Norge også. Men mesteparten av it-konsulent Cecilias samling forteller om et liv som er levd i USA, med mange reiser og restaurantbesøk. Eller venners reiser og restaurantbesøk. Alle vet at Cecilia samler, og at ingen gave er mer kjærkommen enn en fyrstikkeske. Billig på gavefronten, er hun, fyrstikkelskeren.

Irrgrønt, rosa og gull

— De ser like ut utenpå, men inni er de helt forskjellig, sier hun. Og det har hun rett i. Noen er rødtopper, noen irrgrønne og freaky, andre søtt rosa, skinnende gule eller konservativt blå. Eller ekstra elegant luksuriøse, som heftet med svarte stikker og gullglinsende topp, eller tipp, som Cecilia kaller svovelhodet.

Hun var ti år da fyrtikkinteressen ble tent. Familien hadde et søndagsritual hvor de først gikk i kirken og så på restaurant. Og det var på restauranten at fyrstikkene dukket opp. Nå, fire tiår etterpå, har hun nettopp talt gjennom og kommet til et tall som ender like oppunder syv hundre.

— Det gir meg enormt mye glede å samle. Det er kreativt, men du må holde det på et sunt plan. Hvis jeg er på restaurant og ser at den siste fyrstikkesken er i ferd med å tilfalle noen andre, så ville jeg ikke angripe, ler hun.

Liten norsk avdeling

— Her har jeg et sett fra Las Vegas. Cecilia peker på en av de mange haugene på bordet.

— De er freaky! Hun ruller med øynene og forteller at der borte laget de nye fyrstikkesker for hvert show de lanserte. La Cage, Crazy Circle, Comedy Club kan en regne med har moret flere enn Cecilia.

— Og de, de kan bli verdifulle, sier hun og peker på en liten haug med norske. Fyrstikker fra Bergen og Oslo ... Dickens' 3 kokker, Kippers Cactus. Røykeloven har tatt kvelertak på røykerne og med den også de reklamefinansierte greie små fyrstikksuvenirene kanskje. Så den avdelingen har trange kår.

— Og så har vi de som ikke reklamerer, men som bare sier at de er en fyrstikk. Selv om samleren har noen sjeldne som er helt reklamefrie og bare lyser rosarødt og silkegrønt i blanke fargeflater, hadde det ikke blitt noen erindringssti gjennom livet dersom ikke reklamen sto på. Hvordan skulle hun da kunne huske hvor han har vært til enhver tid? For Cecilia er fyrstikkene viktige personlige gjenstander, de forteller alle en historie om årene som er gått.

Røykende bestemor

Datakonsulenten røyker ikke, men det gjorde hennes bestemor. Og da hun døde i 1974, fant de en skuff full av fyrstikkhefter. De er fra 40- og 50-tallet, tror Cecilia, og hun synes det er en utrolig variasjon i motiver og farger på dem. Selv om papiret er billig og grovt, så er de mye mer oppfinnsomme enn de som finnes i dag. Mye mindre standardiserte.

Påskriften «Penetro nose drops for head colds» gir Cecilia nostalgiske rykninger, eller Wrigley's Spearmint og reklamen for Peter Styvesant sigaretter.

Det var ingen i familien som utfordret Cecilias rett til bestemors fyrstikker. Hun er familiens desiderte samler.

Blant dem finner en også de som tenner seg selv når en trekker dem opp. De sitter på rekke og rad som i et batteri, og det mangler en. Den måtte hun demonstrere for sin far, men ellers er alle Cecilias fyrstikker helt ubrukte.

Mye svovel

Derfor oppsto det også på visse problemer da hun skulle flytte til Norge for syv år siden og skulle lagre tingene midlertidig. Firmaet ville ikke ta ansvaret for alt svovelet, og postverket ville heller ikke sende dem for henne. Så Cecilias far tok dem i forvaring og da hun skulle fly til Norge, pakket hun dem bare i bagasjen.

— Det var før 11. september dette, slår hun fast.

Vi spør hva som er det mest sjeldne eksemplaret i samlingen, og Cecilia tar opp en eske med et ørnesymbol på.

— Det er denne fra det tyske forsvarsdepartementet, sier hun.

Den aller siste er en eske fra Israel.

Og den som har størst affeksjonsverdi, er den hvor hun og mannen Terje selv pryder fyrstikkpakken. Den er fra Atlantic City i New Jersey og er helt unik. Ingen andre i verden har en som er likner denne, stråler fyrstikksamlersken.