Det som for 40 år siden skulle utvikle seg til en eventyrhistorie for Brann og Bergen, begynte egentlig året før. I 1961. Norges Fotballforbund hadde lyst til å komme bort fra den gamle ordningen der seriefotballen fulgte skoleåret (høst/vår), til et opplegg med kamper gjennom kalenderåret (vår/høst). Dermed ble det bestemt at den kommende 1. divisjon skulle avvikles over halvannet år. Den serien som ble innledet på høstparten 1961, skulle altså først avsluttes høsten 1962. Kniksen, Pesen og Piten

Ikke nok med det! Fotballforbundet ville ha hele 16 lag med. De beste lagene fra hovedseriens avdelinger A og B, og vinnerlagene fra de forskjellige landsdelsseriene. Maratonbegrepet var sannelig på sin plass.

30. juli 1961 ble den første runden spilt. Brann hadde Larvik Turn hjemme på Stadion. Selvfølgelig var Brann best, og vant komfortabelt 4-2. Spillet svingte fra det gnistrende gode til noe nær lavmål. På laget fant vi Pesen, Kniksen, Jollen, Konten og Piten. De skarret på r-ene omtrent hele gjengen. Bergen var i maratonsiget — heia Braaaaann!

Da høstsesongen 1961 var ferdig, ledet Brann foran Lyn og Fredrikstad. Erik Sletten ga seg som keeper, men Sigurd «Siggen» Antonsen kom fra Trane. I tillegg hadde Brann gode målvakter i Stompen og Bjørn fra før, herrene Farrestvedt og Fredriksen. Kanskje det viktigste av alt: Oddvar Hansen fortsatte som trener. Og enerådende uttakningskomité!

Knust av Frigg!

1962 skulle bli et gedigent Brann-år, skjønt det var lite som indikerte bergensk storhet da den første vårkampen ble spilt i Fredrikstad. Dommeren hadde hele ni scoringer på kortet sitt da han blåste av, seks til hjemmelaget, tre til gjestene fra vest. Plutselig var Brann nede på tredjeplasstabellen. Et svakhetstegn?

3-2 over Lyn på Staddaen syv dager senere ga håpet tilbake til denne byen, men så knuste Frigg de røde fra vest i Oslo hele 4-0 helgen etter. Bergen var i sjokk, og selv Kniksen spilte puslete. Men den søte hevnen var like rundt hjørnet, mot et lag som kalte seg Rosenborg.

Brann-Rosenborg 6-1

20. mai 1962 så 13.000 tilskuere på Brann Stadion at trønderne gikk opp i ledelsen etter få minutter. Et velplassert skudd fra ytre høyre, fra den senere fotballpresidenten Eldar Hansen, føk i noten. Men Rolf Birger Pedersen, som hadde giftet seg dagen før (!), sprudlet som bare Pesen kunne det i sine beste dager. Odd Oppedal og Trygve Andersen dominerte midtbanen, Kniksen slapp frimerke, og resultatet ble til slutt praktfulle 6-1 til Brann. Rosenborg var knust, mens Brann fikk et løft som varte sesongen ut. Perioden som fulgte hører til den mest glitrende i klubbens historie. I de neste seks kampene kapret Brann 11 av 12 oppnåelige poeng. (Fikk du den med deg, Teitur?)

25 000 så «seriefinalen»

Vi tar med tre nøkkelkamper fra høstinnspurten. 30. september presset 25.000 - fem-og-tyve-tusen - seg sammen på Stadion for å se «seriefinalen» mot Fredrikstad. Arne Bendiksen varmet opp med ablegøyer, skjønt ingen trengte haloi for å få opp tempen. Været var sydlandsk, og det ble også stemningen. Kniksen scoret på straffe, Pesen ordnet 2-0 etter det nydeligste trekantspill, 3-0 kom etter en vinkelsuser fra Leif Amundsen, og så avgjorde en Pesen-kanon det hele. Like før slutt reduserte Per «Snæbbus» Kristoffersen for Fredrikstad. 4-1 til Brann var overbevisende! Bergen var i rus ...

Sendte Rosenborg ned

I maratonseriens nest siste omgang, 14. oktober 1962, sto mye på spill i Trondheim. Brann trengte ett poeng for å bli serievinner. Rosenborg var nødt til å vinne, ellers rykket de ned. På et snødekket Lerkendal ble det en dramatisk kamp, «Den største bragd i Branns historie», som vår konkurrent Bergens Arbeiderblad skrev over hele førstesiden sin mandagen etter. Med Kniksen i storform vant Brann 4-1, seriemesterskapet var avgjort før siste omgang skulle spilles, og Rosenborg ble sendt ut av eliteserien. For å markere sin overlegenhet, spilte Kniksen de siste minuttene av kampen på sokkelesten. Så bittert var tapet for trønderne at en lokalpatriot like godt klasket til Kniksen i hodet med paraplyskaftet da den bergenske superstjernen var på vei til garderoben.

Rita-saken og forlis

1962, Året da Bergen var opptatt av Rita-saken, da Marilyn Monroe døde, the Beatles platedebuterte, John Glenn kretset rundt jorden, 21 døde i gruveulykke på Svalbard og 44 mennesker omkom da hurtigruteskipet «Sanct Svithun» forliste. Da ble altså Sportsklubben Brann vinner av maratonserien i fotball. En bergensk superbegivenhet så god som noen. 17.000 tilskuere kom til Stadion 21. oktober for å hylle seriemestrene. En ren dessertkamp. Bonus til Bergen. Med tittelen i lommen og presset borte lekte Brann-mestrene seg med Eik fra Tønsberg. Jollen, Kniksen og Pesen scoret ett mål hver: 3-0 til Brann.

På gullstol

Fire mann spilte samtlige 30 kamper i maratonserien, Roald «Kniksen» Jensen, Roald «Jollen» Paulsen, Svein Kalsaas og kapteinen Odd Oppedal. Den samme kapteinen som ble båret på gullstol med serievinnerpokalen av sine lagkamerater rundt Staddaen. Et mektig øyeblikk for Brann og fotballbyen Bergen.

Neste dag, mandag 22. oktober 1962, hadde ikke Bergens Tidende en eneste linje, ikke et komma en gang etter serieavslutningen. Nyhetsbildet var dominert av «Sanct Svithuns» tragiske forlis med 44 omkomne, og at 19 mennesker døde da Oslo-båten «Boheme» kolliderte med oljelektere på Mississippi.

Men på sportssidene kunne våre kolleger boltre seg i oppsummeringer. Under tittelen «I all beskjedenhet» fikk verden denne statistikken:

Serievinner: Brann

Største målscore: Brann (94)

Beste målforhold: Brann (50)

Toppscorer: Pesen, Brann

Største publikum: Brann

Beste hjemmelag: Brann

Scoringsfantomer

Tre av Branns spillere tronte øverst på maratonseriens målscorerstatistikk:

Rolf Birger Pedersen 26 mål

Roald Jensen 25 mål

Roald Paulsen 24 mål

Sammen ordnet de tre angriperne 80 % av Branns mål i maratonserien. På den pussige siden registreres at ingen av Branns fire keepere kunne kalle seg «seriemester». Det var nødvendig å ha 11 kamper for å kunne smykke seg med denne tittelen. Erik Sletten kom nærmest med 10 kamper.

Disse ble seriemestere for Brann i sesongen 1961/62:

Svein Kalsaas, Per A. Pettersen (Piten), Odd O. Oppedal, Kjell Schou Andreassen, Trygve Andersen, Arild Hetleøen, Roald Jensen (Kniksen), Rolf Birger Pedersen (Pesen), Roald Paulsen (Jollen), Leif Amundsen, Arild Clausen og Konrad Larsen (Konten).

Gamletrener og kaptein

40 år senere er vi tilbake på Brann Stadion. Til dagen i dag - september 2002. Eimen av triumfen mot Start henger igjen i de røde plastsetene, men klarer ikke å døyve gufne realiteter om et lag og en klubb i krise. Gamletreneren Oddvar Hansen er blitt 81 år nå, Odd Oppedal - kapteinen fra maratonserien - en moden senior. Begge holder seg godt. Jan Erik Larsen (Jantikken) som overvåker Branns historie mer enn noen andre, løper inn i sølvtøyavdelingen og henter seriemesterpokalen fra 1962. — Jøsses, e' han så stor, utbryter eks-kaptein Oppedal, den flegmatiske og elegante sidehalf, og så går sølvpokalen rundt fra hånd til hånd. Snakk om symbol på bedre tider! Men hvordan forklarer de 62-triumfen sånn 40 år etter?

Oddvar Hansen:

— Guttene fikk spille på en måte som de trivdes med, og som Brann mestret. Rendyrket trebacks-system bak, og en offensiv legning fremover. På den tiden hadde vi naturlig gode fotballspillere i klubben, ikke treningsprodukter, men naturtalenter. Disse fikk spille ut sine beste sider.

Odd Oppedal:

— Tre viktige faktorer talte til Branns fordel. Vi hadde en dyktig trener, en gjeng med gode spillere og en ryddig, sunn klubbøkonomi. Oddvar fikk det beste ut av spillerne, og vi på laget gledet oss til hver eneste kamp. Dessuten, når det var 12.000-15.000-20.000 bergensere på tribunene her på Stadion var du nødt til å yte ditt beste.

Ble gode venner

Oddvar:

— Alle spilte for Brann - og for Bergen.

Odd :

— Vi hadde ikke en svær tropp på 25 spillere som kom allesteds fra. I 1961/62 var vi vel en 15 aktuelle førstelagsspillere som alle kjente hverandre godt. Brann-gjengen fra disse mesterårene har fulgt hverandre gjennom livet gjennom muntre og tunge stunder. Vi ble gode venner. Avdøde Rolf Birger (Pesen) var en flink pådriver for dette, og alle guttene har stilt 100 prosent opp når innbydelsene kom.

Jan Erik Larsen:

— Å vinne maratonserien i 1962 er det største i Branns historie!

Han blir ikke motsagt. 40 år er ikke nok til å viske vekk synlig stolthet fra trener og kaptein. Ikke fra enhver moden fotballglad bergenser heller.