Den yngste av heltene fra de to katastrofebrannene er 19-åringen Thomas Ekhall Stentvedt.

— Opplevelsene har vært ganske voldsomme. Jeg har jo vært med på å redde liv. Det føles veldig fint, sier unggutten.

Han har hvilt seg etter den knallharde jobbingen natt til søndag, men føttene er fremdeles såre. Det er ikke så rart ettersom han og kollegene var på jobb fra klokken 23.30 til 15.30 dagen etter.

Jeg tror ikke helt det har sunket inn hos oss, hvor alvorlig det var

Kjell Inge Sanden, brannmann

Nå er mannskapene samlet i pauserommet på brannstasjonen i Aurland for en prat om det de har vært gjennom.

Flygende plater av bølgeblikk og ildkuler som føk gjennom luften og antente hus etter hus har ikke skremt tenåringen nevneverdig.

— Jeg har egentlig ikke vært så veldig redd. Vi har gode rutiner for sikkerheten. Men jeg har tenkt mye på dem som er rammet, sier 19-åringen.

Overnattet på sykehus

I mai tok han røykdykkerkurset. Allerede i august måtte Ekhald Stentvedt til pers i den svært dramatiske brannen i Gudvangatunnelen, der en trailer tok fyr. I helgen så han huset til søsteren brenne ned mens han var på jobb i Lærdal.

— Forhåpentligvis vil jeg aldri oppleve så store branner igjen, sier 19-åringen.

Brannsjef i Aurland, Arvid Gilje, berømmer den ferske medarbeideren sin.

— Det han har vært med på er veldig, veldig spesielt. Han har allerede vært med på mer enn mange brannmenn opplever i løpet av hele livet, sier Gilje.

I alt 13 brannmenn rykket ut fra brannstasjonen i Aurland. Tre av dem tilbragte en natt på Sentralsjukehuset i Førde med røykskader. De dro rett til stasjonen etter å ha blitt skrevet ut.

— Jeg kjente ikke noe mens jeg holdt på med slokkingen, men etterpå ble groggy i halsen, sier Sindre Rogdo Nes.

Heltene i Lærdal

Flere av brannmennene var med på sin andre storbrann på et drøyt halvår.

— De sier det er den største brannen siden krigen. Jeg tror ikke helt det har sunket inn hos oss, hvor alvorlig det var. Det er først når jeg går rundt i bygden i dag at jeg skjønner omfanget, sier Kjell Inge Sanden.

I august i fjor deltok han i slukkingsarbeidet da det tok fyr i Gudvangatunnelen. Det gjorde også kollegene Asle Figenschau og Bjørn Fodnes fra Lærdal brann og redning.

Søndag måtte de i ilden igjen. Da var arnestedet bare et steinkast fra brannstasjonen.

— Folk som ikke var der, kan ikke forestille seg hvor ille det var. Værforholdene var ekstreme. Gnister fløy flere hundre meter og antente skogen på andre siden av dalen, sier Bjørn Fodnes.

Styrken består av 18 frivillige, inkludert fire utrykningsledere og en brannsjef. Halvparten har røykdykkerutdanning.

-- Hvordan har det vært å oppleve to så dramatiske hendelser på bare noen måneder?

— Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det. Vi har ikke hatt tid til å reflektere så mye, sier Sanden.

- Ulik tunnelbrannen

Han slår likevel fast at storbrannen i Lærdalsøyri var helt forskjellig fra brannen i Gudvangatunnelen.

— Tunnelbrannen var spesiell fordi det var så mange folk inne. Det var veldig dramatisk for dem, men ikke så veldig for oss som skulle slukke. Denne brannen var helt annerledes - alt var et flammehav, men sentrum var folketomt, sier Sanden.

At sentrum ble evakuert raskt, var avgjørende for at ikke flere ble alvorlig skadet, mener Figenschau.

— Hele Øyri ble tømt på et øyeblikk. Det betød at vi ikke trengte søke etter folk, men kunne konsentrere oss om slukkingen. Vi hadde uansett ikke hatt kapasitet til å gjøre begge deler, sier han.

Vinden var uten tvil det største problemet for brannfolkene.

— Store, brennende gjenstander kom flyvende gjennom luften, landet på slangene og brente hull i dem. Dermed mistet vi trykket, sier Figenschau.

— Alt frøs i den iskalde vinden. Klærne var helt harde av is etter at vi hadde stått standby i flere timer og spylt vann. Flere kilometer med slanger har frosset og må tines opp igjen, sier Fodnes.