Kirkebranner har forsynt seg fra prestenes arkiver, bybrannen i Bergen i 1702 tok sitt, og under brannen i 1916 forsvant viktige kommunale dokumenter.

For å sikre seg mot totaltap kom det rundt 1840 krav om at kirkebøkene skulle kopieres. Dette skulle være duplikater, men ofte inneholder kopien flere opplysninger enn originalen. Klokkeren fikk ansvaret for arbeidet. Ofte kjente han sambygdingene personlig, og føyde til flere opplysninger. «Klokkerbøkene» kan derfor være verdifulle for slektsgranskeren.

Klokkerboken skulle leveres til statsarkivet når den var ferdig utfylt, mens presten hadde en avleveringsplikt på 80 år. Det hendte derfor at kirkebøkene ble liggende på loftet, utsatt til for fukt eller brann, lenger enn de burde og skulle.

Det er frustrerende når akkurat de dokumentene du leter etter mangler i arkivet. Likevel er det håp om at noe fortsatt eksisterer. For eksempel dukket klokkerboken for Åsane kirke 1852-1870 opp for tre-fire år siden. Ingen var klar over at den eksisterte.

Men også uforstand er årsak til at gammel kunnskap er borte. En av dem som forsyndet seg var dikteren og teologen Henrik Wergeland. I 1840 ble han tilsatt som byråsjef (riksarkivar) i Oslo, nærmest som en barmhjertighetsgjerning fra kongens side. Utnevningen skapte en del tumulter i miljøet, for Wergeland var en omstridt person.

Da det ble plassmangel i hyllene fikset Henrik problemet enkelt med å kaste gamle tollregnskaper i bosset. Heldigvis så assistenten hans hva som skjedde, og etter at byråsjefen var gått for dagen plukket assistenten papirene opp igjen og reddet mesteparten fra ødeleggelse.