— Jeg har aldri sett et fjellområde med så stor spredning av einer - eller brake, som mange kaller den, sier botaniker Bjørn Moe om utviklingen på Byfjellene. Han tar oss med gjennom nesten ufremkommelige kratt i fjellsiden mellom Jordalen og Rundemanen.

Invasjonen av einerkratt startet midt i forrige århundre da tallet på beitedyr - både sau og storfe - sank dramatisk. På samme tid ble det også slutt på bråtebrenningen bøndene utførte for å holde beitemarken i hevd. Det som er igjen av sauer på Byfjellene er ingenting mot de store flokkene for noen tiår siden.

Fem-seks meter høy

— Resultatet er at eineren har bredd seg i et voldsomt omfang der det før var kortvokst lyng- og gressmark. Byfjellene var tidligere et eneste stort kulturlandskap. Nå tar naturen fjellet tilbake, sier botaniker Bjørn Moe.

Han har på oppdrag av Grønn avdeling i Bergen kommune kartlagt det biologiske mangfoldet på Byfjellene. Et mangfold som hadde vært merkbart større hadde det ikke vært for den snikende fremveksten av den stikkende treplanten. For Moe omtaler den som et treslag. På Byfjellene kan den bli fem-seks meter høy, men inntil halvannen meters høyde er det mest vanlige.

Oppe på selve Vidden er eineren et mindre problem enn i opp- og nedstigningen til fjellene. I vindeksponert høyfjellsterreng ligger den helt flat på bakken, knapt ti cm høy.

Vegetasjonsendringen i det bergenske friluftseldorado er dramatisk. Den aggressive eineren er fortsatt i spredning, og krattene er kommet for å bli i lang tid. Planten blir nemlig svært gammel, advarer Moe.

Han mener einerens fremvekst har vært undervurdert og uteglemt i debatten rundt skogreisningen og plantefeltene i fjellene rundt byen.

Verre for skigåere

— For turgåerne er den frie ferdselen på Byfjellene blitt stadig vanskeligere i fjellsidene, og mange gamle, men lite brukte, turstier til fjellet er for lengst gjengrodd. Gjengrodde stier har ført til for stor ferdsel på de stedene der eineren ikke vokser, nemlig på myrene. Fuktige myrer har en vegetasjon som er lite slitesterk. Ved tråkk blir det fort problemer med erosjon i torven, og resultatet er gjørmete partier som gjør det glatt og gjørmete for turgåere, sier Moe.

Også skigåere på Byfjellene får aksjonsradiusen begrenset av einerbuskenes fremvekst. Der man i snørike vintrer tidligere kunne utfolde seg fritt med ski på beina, setter krattskogen i dag naturlige hindringer i veien for fremkommeligheten i mange lier og fjellsider.

Botaniker Moe nevner Korketrekkeren under Ulriken som ett eksempel på et velkjent nedrenn som gradvis forringes under einerens ekspansjon. Dette kommer på toppen av de stadig mer marginale forholdene for skigåing på Byfjellene.

Bør brennes?

Den ekspansive eineren overskygger - bokstavelig talt - stadig mer av plantedekket på Byfjellene. Ingen plante dekker mer av disse fjellområdene. Og den finnes på alle høydenivåer.

— Der krattene brer om seg i lune fjellsider oppstår en «monokultur»-vegetasjon som virker utarmende på det biologiske mangfoldet. Hadde bjørkeskogen vunnet kampen mot den hissige eineren, ville vegetasjonen av blåbærlyng og andre planter hatt bedre vekstvilkår, fastslår Moe.

Han kan styre sin begeistring for einer-spredningen i bergensernes fjellverden, og mener det er behov for debatt om invasjonen skal møtes med tiltak.

— Hvilke tiltak kan være aktuelle?

— En mulighet er å brenne bort einer langsmed stier der traseen er blitt innsnevret med tette busker. Brenning er en effektiv måte å fjerne einer på, men problemet er å utføre dette i kontrollerte i former. Mindre branner bør likevel vurderes for lokale områder, kanskje som et eksperiment i første omgang, sier Moe.

Han understreker at dette er et forvaltningsmessig spørsmål som de ansvarlige i kommunen i tilfelle må avgjøre. Men personlig er han ikke i tvil om hva han foretrekker som turgåer på Byfjellene: Minst mulig kratt og mest mulig åpent lende som det er mulig å forsere på kryss og tvers.

Mindre snaufjell

— Noen vil likevel foretrekke eineren fremfor skogspredningen oppover Byfjellene?

— Enten gror fjellsidene til med einer som holder skogen borte, eller så vil vi få stadig mer skog av bjørk og furu, mens planteskogen med gran blir stadig høyere og mer dominerende. Det blir et spørsmål om hva man foretrekker. Uansett må vi være forberedt på at områdene med snaufjell på Byfjellene skrumper inn, sier Moe.

Man trenger ikke å ha levd et langt liv i Bergen for å ha registrert at også skogen brer seg oppover mot toppen av Ulriken eller Løvstakken og beslaglegger stadig større deler av fjellområdene.

— Svakt beitetrykk fører til at skog med bjørk og furu kryper oppover liene mange steder, men det skjer under meget sterk konkurranse fra eineren. Frø av furu eller bjørk har liten sjanse til å spire der eineren først har etablert seg. Spredningen av skog går dessuten langsommere jo høyere opp man kommer. I dag ligger skoggrensen på omkring 500 meters høyde i sørvendte fjellsider, men mye lavere i nordvendte områder, sier Moe.

Han tror ikke det er noen fare for at Vidden blir skogkledd i overskuelig fremtid. Det begrunner han med både klimatiske forhold og at dette naturlandskapet er svært vindutsatt.

«Måtte gå galt»

Kartleggingen av Byfjellenes biologiske mangfold viser at noen av de største forekomstene av frodig edelløvskog grenser til bebyggelsen ovenfor Kolstien-Mannsverk og lenger nord ved Svarteberget, ovenfor Haraldsplass. I det utilgjengelige og bratte skogområdet vokser det ask, alm, platanlønn, hassel, hegg og spredte forekomster av bøk og svartor.

— Det er verdifullt at det finnes slik skog så tett bybebyggelsen. I dette området virker skogen også som en buffer mot steinras fra de stupbratte fjellsidene, mener Moe.

Den omfattende skogreisningen på 1950- og 60-tallet, der flere tusen bergenske skolebarn deltok, har ført til mye tettvokst barskog på Byfjellene.

— Det måtte jo gå galt når man sendte horder av barn ut i marken med granplanter uten veiledning. I dag ser vi resultatet; det er plantet gran på de mest utilgjengelige stedene. Man tenkte ikke alltid på at tømmeret en gang skulle ut av skogen, sier Moe.

Botanikeren kaller granskogen for åker. I områdene der denne kulturskogen ikke er tynnet ut, er det dårlige lysforhold og liten eller ingen vegetasjon i skogbunnen. Det er dødt, rett og slett. Akkurat som under einerkrattene.

KRATT-EKSPLOSJON: Den aggressive eineren beslaglegger stadig større deler av Byfjellene, som her i nærheten av Jordalsskaret. Botaniker Bjørn Moe mener brenning av kratt bør vurderes for å bedre fremkommeligheten for turgåere.<br/>Foto: BJØRN ERIK LARSEN