Siv og Erna ga en tafatt rødgrønn side kamp til døren.

Siv Jensen, Frp:

Frps partileder må ha gjennomgått en liten metamorfose etter forrige runde med de andre partilederne. I TV 2-studio løftet Siv Jensen seg høyt på hælene, og overgikk sin politiske storesøster Erna Solberg i forståelsesfull moderlighet og raushet.

Jensen var tydelig, skarp, humoristisk og samtidig dristig nok til å utfordre Høyre direkte, flere ganger. Hun fikk en flygende start med en av Frps gamle og klassiske vinnersaker; eldreomsorg.

Her kunne det lagt an til gammeldags indignasjon og gnål, men Siv hamret optimistisk på Frps egne løsninger. På ordkampen om det såkalte rotet på borgerlig side, var det Siv som til dels måtte komme Erna til unnsetning.

Erna Solberg, Høyre:

Det så ut som Erna Solberg følte seg som sjefen, ikke bare på borgerlig side, men nesten for hele landet. Hun var rolig og kontrollert, men tryggheten var tidvis på grensen til arroganse. Hun virket også mer naturlig smilende enn i de siste debattene, og viste et sjeldent snev av humor.

Solberg gjentok mantraet om gode løsninger, bedre ideer, nye løsninger som vil gjøre Norge bedre. Disse frasene er fullstendig innholdsløse, men ordene klinger godt. Det fungerer også når hun lar være å komme med eldreløfter i form av tall, og heller vil fokusere på kvalitet og "gode løsninger".

Jens Stoltenberg, Ap:

Er tydelig på defensiven når han stilles til vegg på verdighetsgarantien, og roter seg inn i et nokså selvmotsigende svar om at lovverket stiller garantier. Resignasjonen er komplett når han konkluderer med at det får være nok svartmaling.

Jens er i sitt ess når han får lov til å komme med sitt favorittpoeng i sjangeren borgerlig kaos: Velgerne vet verken hvem de er, eller hva de vil. Stoltenberg er generelt god, om enn noe arrogant, når han er polemisk og tilbakelent i angrep enn fektende og hektisk i forsvar. Etter en litt svak start, kommer han sterkere tilbake i karakterdebatten.

Liv Signe Navarsete, Sp:

Sliter generelt med å få frem poengene sine, og roter seg inn i lange innledninger og kronglete retorikk. Spiller bort et godt angrep på Erna i sykehjemsdebatten på grunn av rotete språk.

Kommer mer på banen under debatten om karakterer, og har et godt poeng når hun kobler det til frafall i skolen og oppvurdering av praktiske evner.

Knut Arild Hareide, KrF:

Serverer også i denne debatten de beste onelinerne, og er den eneste som drar dagens åpenbare vits om Ernas ektemann. Vinner på form, med løs snipp, og nesten noe dramatisk over fremtoningen. Gjør et polemisk poeng ut av å dele ut ros til Lysbakken og koble barnehageløftet med eldreomsorgen.

Kunne svart bedre når han blir utfordret på regjeringsspørsmålet og motivasjonen for utspillet sammen med Venstre.

Trine Skei Grande, Venstre:

Kronglete og svak start på debatten for Venstres partileder, men hun tok seg kraftig opp etter hvert. Falt litt gjennom på eldreomsorg, men blomstrer opp i skoledebatt. Dette er noe hun kan, og som hun tydelig brenner for. Sliter litt med å formidle hva Venstre kan få gjort i regjeringsposisjon, men er samtidig svært velformulert i kritikken av de rødgrønne.

Minus for munnhoggeri med Audun Lysbakken om skole; det var neppe noen i kongeriket som hørte hva de snakket om.

Audun Lysbakken, SV:

Lysbakken klarte delvis å skille seg ut i mengden ved å fremheve at han vil øke skattene. I kampen mot sperregrensen er det også viktigere enn noensinne.

Budskapet i eldreomsorgen – flere folk – var enkelt og treffende. Han argumenterer både bedre og mer saklig enn Stoltenberg og Navarsete mot et regjeringsskifte, når han trekker frem konkrete saker. Men Lysbakken er likevel litt for glatt. Dessverre er han mer flink enn han er engasjerende.