Det mener professor Rolf Jens Brunstad.

Bøndene i Hordaland taper terreng og sauene på Byfjellene er på vikende front.

– Vi føler oss som en utdøende rase, sier Atle Sjursæter og Arild Nydegger Øvre-Eide.

Vi er på vei opp Jordalskaret med to medlemmer av Hordalands stadig skrumpende bondehær. Under oss ligger et velpleid kulturlandskap. Bare ti minutters kjøring fra Bergen sentrum finnes det fortsatt noen seiglivede gårdbrukere som holder den fruktbare jorden i hevd. Når vi nærmer oss toppen av den grønne fjellsiden, klinger det i en og annen sauebjelle. Men det blir stadig lengre mellom de brekende innslagene i lyng og myr på byens tak.

– For ti år siden gikk det over 1700 sauer og lam på sommerbeite i Byfjellene. Nå er det så vidt over tusen igjen. Det sier vel det meste om utviklingen, konstaterer Atle Sjursæter, leder i Varegga Grunneigarlag.

Han er en av Bergens få gjenværende heltidsbønder. På bruket i Langedalen driver han med melke— og kjøttproduksjon og høns. Han har også et førtitall sauer og lam som tilbringer sommeren her oppe i den bergenske fjellverden.

Utforbakke

Ivrige turgåere på Byfjellene har for lengst merket at saueinnslaget er på retur, samtidig som vegetasjonen kryper sakte, men sikkert oppover.

– Trist, sauene hører liksom til her oppe. Det er kjekt å treffe på de, og så trives vi jo best i åpne landskap. Sauene hjelper til med å holde krattskogen vekke, sier to smilende turgåere på vei over Vidden.

Men moralsk støtte er bare mager trøst for bønder som er i tenkeboksen om de skal skifte beite og skaffe seg nytt og mer innbringende levebrød. Nesten alle piler peker nedover for bøndene på Vestlandet, ikke minst i Hordaland.

De blir stadig færre og tjener dårligere enn gårdbrukere andre steder i landet.

– Uten en radikal omlegging av landbrukspolitikken er utsiktene for vestlandsjordbruket katastrofale. Det sier professor i samfunnsøkonomi, Rolf Jens Brunstad på Norges Handelshøyskole (NHH).

Han tror bønder som Sjursæter og Øvre-Eide kan ha en fremtid. Forutsetningen er at samfunnet i fremtiden definerer dem som forvaltere av fellesgoder.

Vakkert kulturlandskap er et slikt samfunnsgode, i Brunstads øyne.

– Sauer på sommerbeite på Byfjellene bidrar også til at mange mennesker nyter godt av et åpent og innbydende landskap, sier han.

Mindre av kaken

For Arild Nydegger Øvre-Eide, som også er leder av Bergen Bondelag, handler jordbrukets fremtid om forutsigbare vilkår.

– I dag utsettes vi for seigpining. Mange bønder er på nippet til å gi opp fordi de ikke aner hva fremtiden bringer. De orker ikke leve i usikkerheten rundt hvert eneste jordbruksoppgjør og håpet om at det endelig skal være «vår» tur, sier Øvre-Eide. Konditoren har overtatt familiegården i Eidsvåg med samme navn. Her driver han med hester og noen sauer, i tillegg til besøksgård og utleie av selskapslokaler i det restaurerte våningshuset.

Økonomiprofessor Rolf Jens Brunstad sier dagens landbruksstøtte, som favoriserer mest mulig produksjon, er i vestlandsbøndenes disfavør.

– Dagens produksjonsavhengige støtte gir størst overføringer til de store brukene på Jæren og rundt Oslofjorden. De små vestlandsbrukene får en stadig mindre andel av kaken, sier Brunstad.

En ny WTO-avtale vil før eller siden medføre kutt i den norske landbruksstøtten. For bønder i distriktene trenger ikke et nytt internasjonalt regelverk for handel og statsstøtte være dårlig nytt, ifølge Brunstad.

I den grønne boks

– Det er grunn til å håpe at mye av støtten til bevaring av vakkert og variert kulturlandskap vil bli akseptert som såkalt grønn støtte i en ny WTO-avtale. Vestlandsbøndene forvalter et kulturlandskap med høyere verdi enn kornbøndene, sier Brunstad.

Vinnerne med en slik ny landbrukspolitikk vil være sauebønder med små bruk, mens for eksempel svinekjøttprodusenter i mer sentrale strøk vil komme dårligere ut.

– Dagens politikk der vi pøser ut milliarder i produksjonsstøtte er oppskrift på katastrofe for vestlandsbøndene, sier Brunstad.

– Bøndene langs fjord og fjell på Vestlandet bør altså drive landskapspleie fremfor matproduksjon?

– Fremtiden ligger i en kombinasjon av begge deler. Det ligger store samfunnsmessige verdier i å hindre tilgroing og bevare kulturlandskapet, ikke minst for reiselivsnæringen. I land som Østerrike og Sveits har de for lengst innsett at landskapet har en verdi langt utover selve vareproduksjonen, sier Brunstad.

Vil ikke gi seg

Atle Sjursæter håper at også norske politikere ønsker et levende jordbruk i fremtiden.

– Har du selv vurdert å gi opp?

– Nei, gårdene går jo i arv, og ingen ønsker å være den siste som slukker lyset. Men jeg er usikker på om jeg vil råde sønnen min til å satse på en fremtid som heltidsbonde, sier han.

Arild Nydegger Øvre-Eide tror mange ikke har tatt innover seg konsekvensene hvis det norske landbruket dør stille hen.

– Presset på jordbruksarealene i verden vokser. Kina og Saudi-Arabia kjøper opp jordbruksland i Afrika. Vi i rike Norge vil nok ha råd til å kjøpe importert mat, men hva vil dette gjøre med den fattige befolkningen i land som skal forsyne oss med jordbruksprodukter. Vil de ha råd til mat, spør Øvre-Eide.

Må samarbeide

Den lokale bondelagslederen mener forutsigbare rammebetingelser er viktig for landbruket som for all annen næring, i tillegg til offentlig støtte.

– Vi står foran store utfordringeri landbruketsom gjør at vi må vurdere nye måter å organisere og drifte gårdsbrukene på. For noen kan dette være tanker som må modnes fordi mange bønder har vært vant til å klare seg selv. For flere bruk vil det være vanskelig å fortsette alene. Derfor må vi styrke samarbeidet og finne driftsformer som gjør at vi i fellesskap kan ta vare på kompetansen og kapasitetentil de enkelte brukene.Dette vilogså bidra tilat landbruket blir mer selvstendig.Det er mer enn besynderlig at landbruksbyråkratiet vokser, mens antall bruk synker, sier Øvre-Eide.