Kl. 06.20 den 23. oktober 1983: 300 amerikanske og franske marinesoldater som var stasjonert i Beirut, ble drept i et massivt selvmordangrep. To lastebiler fulle av sprengstoff og kjørt av selvmordsbombere rammet forskjellige bygninger i Beirut som huset den multinasjonale styrken i Libanon.

Angrepet var det hittil største i sitt slag og vakte internasjonal oppmerksomhet. Det bidro til å globalisere bilbomber som de neste årene hjemsøkte byer verden over. I ettertid har sjiamilitsen Hizbollah fått ansvaret for angrepet.

Kl. 12.50 den 14. februar 2005: En hvit varebil fylt med 1000 kilo av sprengstoffet TNT eksploderer i Beirut sentrum. Målet for attentatet er tidligere statsminister Rafik Hariri. Eks-plosjonen raserer et helt nabolag og dreper Hariri og 22 andre.

Det største attentatet i landets moderne historie er fremdeles ikke oppklart.

Etterforsker drept

Selv etter åtte år med intens teknisk etterforskning i FN-regi av Hariri-drapet og tusenvis av vitneavhør, er aktoratets eneste håndfaste bevis mobilspor. Fem lukkede ringer av mobiltelefoner ble brukt til å koordinere attentatet på den tidligere statsministeren. Den indre «røde sirkelen» knyttet sammen de fire hovedtiltalte. Den som knakk mobilsporet, politietterforskeren Wissam Eid, ble drept av en bilbombe i Beirut samme dag som han skulle til sitt andre møte med FNs etterforskere.

Siden 2005 har bilbomber drept ni politikere, nå sist Mohammad Chatah som var politisk rådgiver for Saad Hariri, Rafik Hariris sønn.

Etterlater få spor

I løpet av borgerkrigen fra 1975 til 1990 førte mer enn 3600 bilbomber til mange sivile ofre. Målet for angrepene var nesten alltid militært eller politisk. Selvmordsangrep var heller ikke uvanlig under borgerkrigen, men var som regel rettet mot israelske styrker i Sør-Libanon og deres allierte. De var like ofte nasjonalistisk som religiøst motiverte.

Bilbomber etterlater få spor, er vanskelige å etterforske og blir derfor så godt som aldri oppklart.

Hvorfor er bilbomber så vanlige i Libanon? Landet har sterke politiske konflikter med linjer tilbake til borgerkrigen, som heller aldri ble etterfulgt av en forsoningsprosess. Libanon har også tradisjon for drap på politiske motstandere fra 1950-tallet og frem til i dag. Manglende evne og vilje til å etterforske attentatene er også noe av grunnen, det samme er politisk styrte domstoler og politimyndighet.

Hyppigere og mer dødelige

Enda vanskeligere blir det fordi eksterne aktører — først og fremst Syria og Israel - ofte er involvert i attentatene. Bilbomber etterlater dessuten få spor, er vanskelige å etterforske og blir derfor så godt som aldri oppklart. Etter hvert som opprøret i Syria har utviklet seg til en borgerkrig, har bombene og attentatene i Libanon blitt hyppigere og mer dødelige. Bombemålene er ikke lenger bare politikere, men stadig oftere sivile. Bombene rammer også i økende grad sjiaer, som en kollektiv straff for Hizbollahs militære støtte til Assad-regimet.

Terrorangrepene er drevet frem av nye, militante sunnigrupper med forgreininger til Syria og Irak, slik som Nusra-fronten og Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL). Deres mål er religiøse og politiske institusjoner, eller rett og slett områder og nabolag, som kan knyttes til Hizbollah, Assad-regimet eller Iran. Slike terrorangrep fører ofte til blodige hevnaksjoner. Borgerkrigen i Syria har brakt selvmordsangrep tilbake til utgangspunktet. Men nå er Hizbollah selv blitt målskive.

Maktesløse

Det siste året har særlig den Hizbollah-kontrollerte delen av Beirut blitt et bombemål. Selv om Hizbollah har landets sterkeste milits og et omfattende sikkerhetsapparat, står de maktesløse når bilbomber og selvmordsbombere rammer deres områder. Ikke bare dreper angrepene uskyldige sjiaer, de svekker også organisasjonens ry som uovervinnelig og usårlig.

Angriperne er ytterliggående sunni-grupper som ser aksjonene som en videreføring av kampen mot Assad i Syria. Selv om politiske konflikter i Libanon ofte har hatt sekteriske over— og undertoner, er dette en ny omdreining av voldsspiralen fra politiske mål til sekteriske angrep.

Ny og farlig front

Mens ingen står frem og tar ansvar for politiske attentater, blir sekteriske angrep etterfulgt av politiske trusler og religiøse krigserklæringer. Dette åpner en ny og farlig front mellom sunnier og sjiaer, de to største folkegruppene i landet. De er også på kollisjonskurs i den regionale maktkampen mellom Iran og Saudi-Arabia.

Opptrappingen av terrorangrep rammer også den libanesiske hæren fordi den oppfattes som Hizbollah-dominert. Både offiserer, soldater og vaktstyrker er blitt ofre for bilbomber og selvmordsangrep. Dette er svært alvorlig, siden hæren er den institusjonelle bærebjelken i landet.

Politisk signal

Uten en styringsdyktig regjering er hæren den eneste institusjonen som kan stoppe landet fra å drive hjelpeløst av gårde mot stupet. Mer enn 4000 soldater er på post bare i Beirut, men selv ikke det gjør byen trygg.

Siden 2005 har bilbomber hovedsakelig rammet antisyriske politikere i Libanon. Bombene har som mål å fjerne motstandere, skremme tilhengerne deres og sende et politisk signal. Det er denne brutale logikken Hariri-tribunalet - den pågående rettssaken ved den internasjonale straffedom-stolen i Haag - skulle bidra til å avskaffe. Middelet var å styrke rettsapparatet, profesjonalisere politiets etterforskning og øke domstolenes uavhengighet.

Men ingenting tyder så langt på at tribunalet i Haag har hatt noen avskrekkende effekt. Bombenes tale er klar: Det skal godt gjøres å etablere ekstern justis i et land med en voldelig politisk historie, sterke ikke-statlige aktører og motstridende stormaktsinteresser.

#LatestBombing

Nylig ble en ny mobilapplikasjon lansert som med et tastetrykk sender twittermeldingen «Jeg lever» med emnetaggen #Lebanon #LatestBombing. Libanesiske ungdommer bruker også Twitter-taggen #NotAMartyr for å ta avstand fra forsøkene på å gjøre sivile bombeofre til politiske martyrer.