— Min far var hele sitt liv opptatt av regnskaper. Og han var så nøye at da jeg var baby, bokførte han meg som utgift i regnskapene.

Det sa Grace Reksten Skaugen til Bergens Tidende under den siste av de utallige rettssakene hun har vært involvert i etter Reksten-rederienes endelikt. Det var i 1999. Da hadde Grace fått to nye barn, nå med Morits Skaugen jr. Hun hadde også for lengst oppgitt sin forskerkarriere og gått inn som «associate director» i Enskilda Securities. Fra Oslo forhandlet hun blant annet frem salget av Bergen Lysverker, og ble beskyldt for at kommunen tapte 250 millioner kroner på transaksjonen. Det benektet Grace Reksten Skaugen i en to siders lang pressemelding. Men Enskilda Securities tjente åtte millioner kroner på å selge Bergen Lysverker fra Bergen kommune til BKK. Og Grace var plutselig blitt et hett kvinnenavn i næringslivet.

FOR ET ÅR SIDEN ble hun så tatt opp i det virkelige gode selskap. Som styremedlem i Statoil, blant annet sammen med Kaci Kullmann Five, Høyre-damen som i årevis var en nær samarbeidspartner med tidligere finansminister Arne Skauge - kanskje den politikeren som har fått mest pepper for sin håndtering av Reksten-saken. «Jeg var overbevist om at han på alle måter ønsket at saken snarest mulig skulle få sin slutt. Han hadde - som bergensere flest - store vanskeligheter med å beskrive Hilmar Rekstens virksomheter i utlandet som ulovlige», skrev bobestyrer Jens Kristian Thune om finansminister Skauge, i sin bok «Jakten» i 1991.

MEN INGEN HUSKET fortiden til Grace Reksten Skaugen da hun ble styremedlem i Statoil. Dagens olje- og energiminister, Einar Steensnæs, kan ikke ha sett en nyhetssending på tv, hørt radio eller lest en avis fra 1980 til 1999. Han sa nemlig til BT onsdag:

— Jeg var ikke kjent med Grace Rekstens rolle i Reksten-saken og så ingen grunn til å gripe inn da hun ble lansert som Statoil-styremedlem i fjor.

Nå, da BT i denne uken presenterte den nye boinnberetningen fra Roll og Thune, og det ble gjentatt at «Grace hadde gjort sitt ytterste for å skjule midlene for bobestyrerne», fikk Grace Reksten Skaugen plutselig fart på seg.

— Jeg vil spare meg selv for spekulasjoner og oppslag i avisene. Derfor trekker jeg meg som lederkandidat til Statoil-styret.

Men hun fortsetter som styremedlem.

HADDE STOREBROREN, Audun Reksten, visst i 1981 at lillesøster Grace havnet som styremedlem i statens viktigste selskap, ja da hadde han ledd seg fordervet. Han som ba søsknene om å føre de skjulte midlene hjem til kreditorene, og ikke lure staten, ville aldri drømt om at forvalteren av det ulovlige imperiet senere skulle være med i styret av statens største bedrift.

— Jeg tenker mitt, men jeg ber om å få tenke i fred, sier Audun Reksten til Bergens Tidende.

I årevis var han persona non grata blant søsknene. De siste årene har de hatt omgang igjen. Først i et felles slag om kunsten tilhørende den såkalte Fellesformuen. Sist i bryllupet til Auduns datter, Anja, i september. Da var stemningen like god som i familiens velmaktsdager rundt 1970, den gang Audun også var mektig skipsreder og Grace døpte skipet «Aragrace».

KUNSTEN PÅ FJØSANGER: Kunsten i de gamle bygningene til Hilmar Reksten på Fjøsanger har også vært en sentral del av Grace Reksten Skaugens liv. Hun har også vært involvert i en rekke rettssaker om kunsten, både mot og med sine søsken. Her sitter hun på et persisk teppe i 1991. <br/>ARKIV: PER EIRIK HEKKELSTRAND