Hver dag sier Bodil Knutsen «god morgen» til bildet på toppen av skapet i stuen, og hver kveld «god natt».

— Mor var min klippe.

Bildet er fra en utenlandstur i vår. En glad Jorunn Marianne Knutsen smiler til fotografen. Få måneder senere ble 61-åringen drept i huset hjemme på Follese av sin psykisk syke sønn.

  • De siste tre månedene føles som et helt liv. Samtidig er det som om det skjedde i går, sier Bodil Knutsen, datter av drapsofferet og søster til drapsmannen.

Første jul uten mor

Blikket er sterkt, stemmen klar. Tobarnsmoren på Tveit har aldri følt seg sterkere.

— Jeg lever mer og nyter livet på en helt annen måte enn før. Alt uviktig preller av.

Men julen gledet hun seg ikke til. For første gang i sitt liv skulle Bodil feire uten mor. Og hun skutter seg ved tanken på barndomshjemmet på Follese, der drapet skjedde. Vidar, mannen hennes, måtte ta jobben med å vaske vekk blodet etterpå.

  • Det var helt grotesk. Det burde ikke være den nærmeste familien som må gjøre slikt.

Huset har stått tomt siden den dagen i september, men Bodil Knutsen har vært tilbake flere ganger.

  • Huff. Det var helt forferdelig. Helt uten liv ... Nei, det huset skal selges så fort som mulig.

Den skjønne lillebroren

Bodil Knutsen er 38 år og har to brødre. Den eldste, som er drapssiktet, er 36 år, mens attpåklatten Øystein er elleve år yngre enn søsteren. De to eldste vokste opp sammen med en far som var manisk depressiv. Barndommen ble turbulent.

  • Bortsett fra min fantastiske mor hadde vi ingen god oppvekst. Vi ungene var preget av angst uten å vite hva det var. Vi burde fått hjelp. Selv har jeg alltid vært utadvendt og snakket om det som var vært vanskelig, men min bror sa aldri noe. Det bare bygget seg opp i ham. Det er så viktig at barn av psykisk syke får oppfølging, gjentar hun.

På grunn av farens sykdom ble foreldrene skilt da Bodil var 16 år. Moren tok seg likevel av eks-mannen til «the bitter end», forteller datteren.

Faren døde av kreft i 2004.

Bodil sier at hun trolig dømmer sin eldste bror mildere enn resten av familien, fordi hun lenge kjente ham som en god lillebror.

— Han var så skjønn, og snillere enn de fleste. Men han var også veldig stille og beskjeden. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var et signal om at noe var galt.

- Tilga aldri mor

Den drapssiktede broren hadde alltid vært et skolelys, men det siste året på videregående fikk han problemer.

— Han mistet venner, trakk seg tilbake og klarte ikke å fullføre russetiden.

Tidlig i 20-årene ble han tvangsinnlagt første gang. Det var moren som hadde varslet politiet og bedt dem komme.

— Det første møtet med politi og helsevesen ble brutalt. Min bror ble lagt i bakken av politiet, forteller Bodil.

Han tilga aldri moren. Han var bitter og mente at hun hadde ødelagt alt den dagen. De siste to årene før drapet hadde familien lite kontakt med broren, som hadde fått diagnosen schizofren. Han bodde for seg selv, slapp ingen inn og sluttet å ta medisiner.

— Han var en tikkende bombe. Jeg visste at noe kom til å skje, men var likevel ikke forberedt på noe slikt.

Levde i en boble

Helt tilfeldig møtte Bodil sin mor få timer før drapet skjedde. Hun husker at det høljeregnet den dagen.

— Mor var nettopp kommet tilbake fra Spania og var brun, smilende og blid. De siste årene hadde hun klart å reise på mange turer, og hun hadde kost seg. Det er jeg så glad for i dag.

I 19.30-tiden samme kveld ringte broren til politiet fra barndomshjemmet og sa at han hadde drept sin mor.

For Bodil satt sjokket lenge i.

— Jeg levde som i en boble frem til begravelsen. Lenge forestilte jeg meg at mor bare var en tur i Syden og snart kom tilbake. Nå har jeg akseptert at hun er borte.

Etter drapet uttalte Bodil seg kritisk i BT om helsevesenet, som hun mente hadde sviktet broren. Hun tok også til orde for at det må bli lettere for pårørende av psykisk syke å få informasjon om oppfølging og behandling.

— Jeg står frem, fordi jeg ikke ønsker at dette skal skje igjen. Å engasjere meg har hjulpet meg enormt i sorgen. Jeg tror ikke noen som ikke selv har opplevd hvordan det er å ha en psykisk syk person i familien, kan sette seg inn i hvordan det er.

Har ikke møtt broren

Hun er ikke redd broren lenger. Han har vært på Sandviken sykehus siden drapet, og familien føler seg trygg. Hun kvir seg heller ikke til rettssaken i 2011.

— Jeg er glad for å få en avslutning. Det er verre å gå og vente.

Verken Bodil eller Øystein har møtt den drapssiktede broren etterpå og føler heller ikke behov for det.

— Kanskje gjør jeg det en dag, men ikke nå. Han er for syk, og jeg tror aldri vi får noen unnskyldning fra ham. Han skjønner ikke helt hva han har gjort.

Bodil har tilgitt broren. Og hun går ofte til morens grav i Skiftesvik. Det hjelper.

— Min mor var den eneste som alltid stilte 100 prosent opp for min bror. Min trøst er at hennes høyeste ønske i mange år var at han skulle få hjelp. Nå får han endelig det. Jeg er sikker på at mor ville tilgitt ham.