Bestyrerinnen kalte henne «Hesten» og fortalte henne at det var fordi hun var slem og stygg at hun ikke hadde mor og far.

I 17 år, fra hun ble født i november 1940 til 1957, bodde Kimmijana Løtvedt på fem barnehjem i Bergen. Oppveksten ble preget av fysisk og psykisk vold, omsorgssvikt og avvisning.

Som voksen flyttet hun til København, fortrengte vonde minner og startet et nytt liv.

Først i høst fikk hun ved en tilfeldighet vite at det fantes en erstatningsordning for barnehjemsbarn i Bergen.

Det var da hun for første gang delte livshistorien sin med andre. Det var på et «fetter og kusinetreff» i Bergen.

— Kusinene mine var rystet over historien og oppfordret meg til å ta kontakt med Bergen kommune, sier hun.

Kimmijana Løtvedt oversendte søknad og dokumentasjon om oppveksten sin bare noen dager etter familietreffet. Siden har hun ingenting hørt fra Bergen kommune

Oppreisning

— Når alt kommer til alt, har det gått meg godt i livet. Likevel er det svært viktig for meg å få erstatning. Ikke for pengenes skyld, men fordi det ville gi meg en oppreisning for en barndom jeg har mistet, sier hun i dag.

Kimmijana Løtvedt tar imot BT i hjemmet sitt midt i hjertet i København. Her har den bergensk-danske kvinnen bodd de siste 23 år, og her, bare et steinkast fra de mest fasjonable forretningene på Strøget, ønsker hun å bli gammel.

Gråten presser på og det er nødvendig å ta lange pauser når hun forteller. Det koster å trekke frem opplevelser fra Solgården og Sandviken barnehjem. Dulgte minner som hun i mange år har gjemt og glemt for å makte å gå videre i livet

— Jeg fortrengte minnene like til for fem år siden da jeg ville finne flere opplysninger om min far.

Ved hjelp av byarkivet i Bergen kommune har Kimmijana greid å skaffe seg en oversikt over hvor hun tilbrakte de 17 første årene i sitt liv.

Skulle adopteres

Hun ble født på Kvinneklinikken, men bare 10 dager gammel ble hun overført til Bergen Mødrehjem. Av dokumentene går det frem at moren ønsket at hun skulle adopteres bort.

Men det ble aldri slik at lille Britt, som hun den gang het, ble adoptert.

I stedet kom hun, bare avbrutt at et få måneders langt fosterhjemsopphold i Jølster som treåring, til å vokse opp på tre ulike barnehjem i Bergensområdet.

Kimmijana bodde noen år på Solgården og Lønningen barnehjem, før hun som syvåring ble flyttet til Sandviken barnehjem i Amalie Skramsvei..

  • Fra Solgården og Lønningen har jeg ingen klare minner, sier hun.

— Men jeg husker at noen holdt meg ut av et vindu. Kjoleskjørtet blåste oppover beina mine og den som holdt meg sa at de skulle slippe hvis jeg ikke var snill.

Hun har lest rapporten som granskningskommisjonen skrev om overgrepene på barnehjemmene i Bergen.

Beskrivelsen som de gir av de spartanske forholdene på Sandviken barnehjem, kjenner hun seg godt igjen i. Flere av barnehjemsbarna har fortalt om hvordan de ble sperret inne i kjelleren om de ikke oppførte seg pent.

— Den kjelleren kjenner jeg hver eneste centimeter av, sier hun og kjemper med gråten.

Slo og lugget

To forskjellige bestyrerinner var på barnehjemmet de årene Kimmijana bodde der. Den ene elsket hun. Den andre kom hun til å hate for overgrepene og omsorgssvikten hun påførte henne og de andre barna. Spesielt sårt er minnet om en episode da hun ble innelåst på toalettet som straff fordi hun gråt så fælt.

— Hun var snar til å gi oss en lusing. Og jeg kan huske at hun lugget store hårdotter av oss om det var uro rundt matbordet. Men verst var måten hun kløp oss på i armen. Den ilende smerten kan ikke sammenliknes med noen annen smerte jeg har kjent, sier Kimmijana

I ettertid ser Kimmijana Løtvedt at hun flyktet da hun flyttet til København i 1965.

Jobbet seg frem

Kimmijana jobbet som kelner på restauranter om kvelden og gikk på skole på dagtid de første årene hun bodde i den danske hovedstaden. Det førte til sekretærjobb og seinere til jobb som eksamensleder ved Universitetet i København.

I dag er hun pensjonist. Men fremdeles tar hun oppdrag som korrekturleser for danske forfattere

  • Barndommen kostet. Jeg har måttet jobbe mye for å overvinne innestengte følelser og traume. Blant annet har jeg gått i terapi i lange perioder i livet mitt.

Kimmijana Løtvedt er barnløs.

Hun vet med seg selv at det er oppveksten på barnehjemmet som er den indirekte årsaken til det. - Jeg har aldri ønsket meg barn. I stedet har jeg hatt mer enn nok med å finne tilbake til barnet i meg selv, sier hun.

FÅ MINNER: En gammel jubileumsbok og noen enslige bilder er de eneste håndfaste minnene fra barnehjemmene.
Knut Strand
«FLYKTET» TIL KØBENHAVN: Kimmijana Løtvedt flyttet til København da hun var 25 år gammel og begynte et nytt liv der. - Jeg hadde behov for å få barndommen min på avstand, sier hun i dag.
KNUT STRAND