Det er gått nesten to måneder siden Ida Sekkingstad (18) og venninnen hennes flyttet ut fra Bergen akuttsenter for ungdom. I huset på Kalfaret opplevde politiaksjoner med hunder, ungdommer som måtte tas med makt, bråk nattetid og omfattende rusbruk.
Samtidig ble akuttsenteret et hjem de ble sterkt knyttet til.
– Vi ble så utrolig glade i de som jobbet der. På ti måneder slår du jo rot. De ansatte gjorde en fantastisk jobb. De er helter, sier Sekkingstad.
Jentene er to av mange som er blitt sittende fast på akuttsentrene i månedsvis, fordi systemet ikke greier å få dem over i permanente tiltak.
I Bergen har dette ført til at akuttkapasiteten har vært sprengt i over et år. I perioder har ungdom måttet bo på et møterom. Ifølge Bufetats regiondirektør Geir Kjell Andersland er målet at barna skal ut fra akuttsentrene etter to–tre uker – blant annet for å unngå at ungdom med rusproblemer drar andre med seg.
Les også: – Veldig lang tid
– Veldig lang tid
Dåvøy krever gransking
Dåvøy krever gransking
Opplært i rus
For Sekkingstad og venninnen, som er 15 år, var uvissheten gjennom ti lange måneder det verste.
– Jeg visste aldri hvor lenge jeg skulle være der, eller hvor jeg skulle. Å gå slik og vente er slitsomt, sier 18-åringen.
Det var også en påkjenning å aldri vite hvem du kom til å bo sammen med neste dag.
– Rett før midnatt kunne vi få beskjed om at nå skulle det være inntak av en ny ungdom. Folk flyttet ut og inn. Og i perioder var det mye styr, med politi og bråk, sier 15-åringen. Hun fikk selv nærkontakt med politifolk med hunder, på jakt etter en annen ungdom inne på institusjonen.
De to bekrefter at miksen av ulike ungdommer førte til mye rus.
– Det er sant som det har stått i avisen: Det er ingen steder du lærer så mye om rus, så fort, som i barnevernet. Jeg visste ingenting om hasj før jeg kom på Akuttsenteret, sier Sekkingstad.
Venninnen er enig:
– Jeg hadde aldri prøvd hasj før jeg kom dit, sier 15-åringen. I de siste månedene har hun i perioder røykt hasj jevnlig.
Lengter tilbake hver dag
Jentene bebreider ikke de ansatte for rusproblemene.
– Det var absolutt ikke fritt frem. Miljøarbeiderne gjorde alt de kunne for at vi ikke skulle ruse oss, og om de merket noe, fikk det konsekvenser. Det var faste og trygge rammer. Men vi var jo ikke innesperret, sier Sekkingstad.
Hun var nesten 18 år da hun flyttet inn på Kalfaret, og ruser seg ikke.
– Men om jeg hadde vært 14–15 år, er jeg helt sikker på at også jeg ville begynt, sier hun.
Ingen av de to er fornøyd med de faste tiltakene de nå er overført til. Sekkingstad bor i dag på en annen barnevernsinstitusjon i Bergen.
– Det er nesten bare gutter der. De fleste har rus- og atferdsproblemer. Om jeg vil, er det bare å ta en tur ut i gangen for å finne noen som kan skaffe meg hasj, sier Sekkingstad. Hun etterlyser et langtidstilbud for unge med psykiske vansker.
– Jeg hadde jo egentlig ingenting å gjøre på Akuttsenteret i det hele tatt. Men nå lengter jeg tilbake hver dag, sier Sekkingstad.
