HAN ER PÅ FULL FART gjennom barndommen. Vidåpent blikk og stor energi i svingene.

I går falt den siste melketannen ut.

DE BABYRUNDE KINNENE er borte. De knubne hendene, de lubne lårene, den runde magen er lenge siden. Når ble han så tynn? Når ble lemmene så lange? Når begynte han å vokse så fort?

Buksene du kjøpte forrige måned står allerede langt oppe på leggen. Skoene er det bare filler og løse såler igjen av, var ikke de også nettopp nye?

Han kryper ikke lenger opp i fanget ditt, søvnig, duftende av såpe, dytter ikke lenger nesen sin mot halsen din, som en liten hund. Men fremdeles kan du bore ansiktet mot magen hans og bite, kysse, kile til han hviner av fryd. Du får fremdeles lov til det, av og til, innimellom, når ingen andre er der og om kvelden helst, like før han skal sove.

Huden er fremdeles silkemyk, knærne ru og med arr fra fall mot asfalt, sand og småstein. På fingeren: en fillete plasterlapp. På albuen: en knudrete sårskorpe.

NÅR HAN SOVER, kan du sitte på sengekanten og høre pusten, de jevne åndedragene, du kan bre teppet over ham når han sparker det av. Du kan bli sentimental. Men hva han drømmer om, kan du ikke lenger tyde.

Hver dag på vei til skolen, målbevisst. For han ser for seg fremtiden, og den er stor og lang og med rom for så masse. Alt, nesten. Han kan bli hva han vil. Politimann først, og så forfatter. Deretter forsker. Da, forkynner han, er det også på tide å gifte seg, og du håper at han, også da, når den tid kommer, blir en god sønn. At han skjenker deg barnebarn. Tar med familien på middagsbesøk hos deg, av og til. Mer skal du ikke forlange. Mer skal du i alle fall prøve å ikke forlange.

Men nå er nå. Om ettermiddagen er han ikke lenger å se. Som et streifdyr i nabolaget, sammen med kamerater. Spør du hva han har gjort, er svaret svevende. Men av og til kan du se dem, en liten flokk, en liten klynge, løpende hit og dit, etter en ball, etter hverandre, gjennom gater og smug, hoiende, leende, høyrøstete, og du gjenkjenner ham, din egen, med et søtt støt i mellomgulvet, som en øm forelskelse. Og du vet at kanskje ser han deg, men han bryter ikke lenger ut av flokken, stormer ikke mot deg, slik han gjorde før. Og det er greit. Det er slik det må være.

NÅR DU SKAL VASKE klærne hans, finner du småstein og pinner i lommene. Små gummihjul. Sammenkrøllet papir. Flaskekorker. Metallringer og andre uidentifiserbare gjenstander av stor verdi. Du legger alt i en eske. Han tømmer esken i en større eske som han gjemmer under sengen.

Skolesekken hans er tung av bøker.

Han stiller spørsmål du ikke aner svaret på.

Ved middagsbordet, når han er i godlune og du har servert ham det beste han vet, hender det at han konverserer bordbesetningen, belevent, eller holder enetaler. Forteller lange historier. Da kan du, gjennom øyekroken, om du myser litt, se konturene av den mannen han skal bli.

Men fremdeles er det ufattelig at det skal gro skjegg på de dunbløte kinnene.

OG DU VET AT ALT HAN opplever nå skal lagres i ham, bli hans barndomsminner. Slik du selv ved en lukt, en lyd, et streif av en smak kan bli satt år tilbake, slik skal også han få sine lukter, lyder, smaker. Du vet også at han, uavvendelig, vil bli påført vonde minner. Det står ikke i din makt å hindre det. Kunne du, ville du beskyttet ham med din kropp og din tilstedeværelse bestandig, resten av livet, men det kan du ikke, og du vet det også, og at sånn må det være.

HAN ER SIN MORS øyesten, sin fars stolthet.

Fremtiden hans er vid åpen. Diger.

Han er en liten gutt i ferd med å vokse opp. I Bergen. I Kabul. I Bagdad.