Det store lønnetreet bak Nykirken er blitt filleristet av den kalde vinden. Men innenfor, på Bymisjonens Kvinnekafe, begynner det å bli varmt. Telysene brenner som små fyrlykter i vinduskarmen, på komfyren ligger biter av kokesjokolade i vannbad. På gulvet står svarte bøtter med blomster i rosa, gult, hvitt og blått. Gerbera, tulipaner, gladioler, fresia. Det ringer på døren.

– Vi er ikke åpne ennå, sier Alice Ljones i Bymisjonen, men åpner likevel for en kvinne i 40-årene.

– Eg vil ha vafler, sier hun.

Kvinnen er trøtt. Hun snubler nesten i blomsterbøttene på vei bort til speilet. Hun kaster på håret, prøver å ordne noe som ikke lar seg ordne.

– Vi har ikke vafler i dag, svarer Alice.

– Det er kun om fredagen. I dag er det kurs for de utenlandske kvinnene i blomsterbinding. Vil du ha noe å drikke? Du kan få kjeks og appelsinjuice.

Kvinnen tar pakken med Ritzkjeks, setter seg i den svarte skinnsofaen.

– Eg e så sulten, mumler hun med munnen full av kjeks.

– Kan eg få en 12er?

Alice går inn på bakrommet og henter en ren sprøyte. Kvinnen tar en neve kondomer og glidemiddel fra de hvite flettekurvene ved utgangsdøren. Hun må jobbe. Strandkaien er nesten tom for biler.

Blomsterpikene kommer

Det ringer på døren igjen.

– Hola. Que tal?

Smil og håndtrykk. De tre første kursdeltagerne setter seg ved bordet som er dekket av mat og blomster. Blomsterdekoratør Rita Areklett snitter stilker ved vasken. Flere kommer innom. Noen bare for en kopp kakao, kondomer og litt mat, andre blir værende en stund. Til slutt sitter fem kvinner ved bordet. Tre fra Albania, to fra Columbia. Det går i engelsk og spansk. En av kvinnene er utålmodig. Hun vil komme i gang med blomsterbindingen. De er tross alt på jobb.

Kurs for kvinnene på "strøket"

Bymisjonens Kvinnekafe er en varmestue for kvinner i prostitusjon. Det er et møtested for kolleger og en pause fra jobben på gaten. Kvinnene prater så mye eller lite de vil. Alle som kommer innenfor døren til det gamle sokneprestkontoret i Nykirken, hvor kafeen holder til, blir tilbudt mat, drikke og utstyr. De fleste takker ja til alle tre.

Hver mandag arrangerer Bymisjonen kurs for de utenlandske kvinnene på "strøket". Kvinnene er selv med på å bestemme innholdet i kursene. I høst står blant annet blomsterbinding og negledesign på kurskalenderen.

Snart pensjonist

Sokneprestens kontor ser ut som en blomsterbutikk. En kvinne snakker høyt og fort. Hun ser ikke ut til å ense alle blomstene og bladene som ligger strødd utover. Alice prøver å roe henne ned.

— Tre nye damer har robbet en kunde. Jeg kjenner ham. Han er en ok fyr, ikke noe tull med ham. Damene sier de er fra Italia.

— De bare sier de er fra Italia. De er sikkert fra Albania, sier en av de albanske damene, på spansk. Kvinnen ser på henne, men forstår ikke spansk.

— De ødelegger for alle, fortsetter hun. Ingen vil ta turer nå. De må bort fra gaten.

Kvinnene blir urolige. De albanske jentene går etter kort tid. Nye kvinner betyr økt konkurranse om kundene. Etter en stund sitter kun de to columbianske kvinnene igjen ved bordet.

Begge er over 50 år. De er flittige og lærer fort. Rita er imponert. En av kvinnene forteller at hun har bodd mange år i Tyskland. Der var det vanskelig å få seg arbeid. Hun liker seg i Norge og vil gjerne bosette seg i Bergen.

— Kanskje disse kursene kan hjelpe meg med å få jobb, sier hun. Men først vil hun lære seg norsk. Venninnen synes ikke hun trenger å lære mer norsk.

— Jeg skal snart pensjonere meg, sier hun med et skjevt smil, på gebrokkent norsk.

Får kursbevis

Kurset i blomsterbinding er hovedsaklig et sosialt tilbud. Få av de utenlandske kvinnene har mulighet til å få jobb i Norge. På sikt håper Bymisjonen likevel at kurs som tar utgangspunkt i kvinnenes interesser og erfaringer skal gi dem selvtillit til å tørre å prøve noe annet. Etter fullført kurs får deltakerne kursbevis, på engelsk. Mange av kvinnene oppholder seg i flere land i løpet av året. Da nytter det ikke med et kursbevis på norsk i kofferten.

— Vi møter kvinnene som kvinner, sier Alice på Kvinnekafeen.

En av kvinnene laget et kort til Alice, formet som et hjerte. På baksiden stod det: Jeg gir deg mitt hjerte, og hver gang du ser på det må du huske på meg.

— Når de takker for praten og jeg ser at de slapper av, da føler jeg at jeg har gjort en god jobb, forteller hun.

Når loven om kriminalisering av sexkjøp trer i kraft, må Bymisjonen og andre organisasjoner mest sannsynlig treffe kvinnene andre steder enn på varmestuene. Bymisjonen har allerede merket en økt tendens mot at kvinner som tidligere solgte sex på gaten trekker innendørs. Innemarkedet er uoversiktlig. Det blir vanskeligere å komme i dialog med jentene når de jobber bak lukkede dører.

Blomster på jobb

På gulvet ligger et virvar av stilker og blader. Visne blomster som ble til overs henger med hodet. De to søramerikanske kvinnene trekker godt opp glidelåsen på boblejakkene. I hånden bærer de frodige buketter med orange roser, lilla statise og hvite løvemunn. På vei ut døren forsyner blomsterpikene seg fra de hvite flettekurvene ved utgangsdøren. De albanske jentene lot bukettene sine stå igjen på bordet. Det er upraktisk med blomster på jobb.

Eli Lea
Eli Lea
Eli Lea
Eli Lea
Eli Lea
Eli Lea