Ingen vet hvor mange ran, tyverier og innbrudd som blir begått for å finansiere stoff.

Lena Lorentsen Prytz er ett av ofrene. Hun ble stukket med en sprøyte i Nygårdsparken.

Det er tidlig morgen en høstdag i 2009, og Lena Lorentsen Prytz er på vei til jobb. Hun går fra leiligheten på Møhlenpris og setter kursen mot Danmarks plass, der hun skal ta bussen. Idet hun kommer inn i nedre del av Nygårdsparken, kommer en ung mann med caps, hette og solbriller gående over en gangbro.

Han passerer henne, men snur og kommer tilbake.

— Give me your purse, sier han på norskklingende engelsk. Prytz holder hardt fast i vesken.

Da stikker han henne i fingeren med sprøyten. Prytz slipper vesken, og mannen stikker av.

> Jeg var ganske sikker på at det var ham. Men jeg får jo stole på at dommerne gjør det som er riktig Lena Lorentsen Prytz, ransoffer

Ingen har oversikt

I statistikken er forbrytelsen blitt registrert som et ran. At gjerningsmannen er rusmisbruker og trenger penger til stoff, kommer ikke frem i tallene hos politiet eller Statistisk sentralbyrå.

Heller ikke Justisdepartementet, Politidirektoratet eller Kripos vet hvor mange ran, tyverier eller innbrudd som begås for å finansiere narkotika. Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) og Institutt for kriminologi på Universitetet i Oslo kan heller ikke hjelpe. Faktisk er det ikke gjort noen forsøk på å tallfeste hvor mye av den samlede kriminaliteten som er utløst av narkotikabruk.

— Det er utrolig rart at ikke noen har grepet tak i dette spørsmålet, verken i akademia eller på andre måter. Sannsynligvis skyldes det at det er svært vanskelig å beregne samfunnskostnadene ved narkotikabruk. Man kan få enormt sprikende tall, avhengig av hvilke faktorer man velger å ta med. Det virker som forskere er redde for å sette et beløp på papiret, av frykt for å bli kritisert for metodebruken, sier ekspedisjonssjef Øystein Blymke i Justisdepartementet.

Koster milliarder

Statistisk sentralbyrå (SSB) har beskrevet den enorme økningen i narkosaker fra 1990-tallet og til begynnelsen av 2000-tallet, som «den mest markante endringen i kriminalitetsbildet de siste 25 årene». BT har gjort et forsøk på å anslå hvor mye den rene narkotikakriminaliteten koster politiet, rettsvesenet og fengslene. Tallene viser at:

Narkosaker utgjør 17 prosent av alle anmeldte forbrytelser.

Narkosaker utgjør 27 prosent av straffesakene i tingrettene.

Av alle fanger som soner en dom, sitter 31 prosent inne for narkotika.

Ved å gå ut fra at narkokriminalitet belaster en tilsvarende andel av budsjettene, kommer vi frem til en totalsum på om lag 3,8 milliarder kroner.

Sirus-forsker Hans Olav Melberg gjorde samme beregning i 2000. Da kom han frem til et beløp på 1,2 milliarder. Han understreker at regnestykket utelater flere av statens utgifter.

— Den viktigste kostnaden som ikke er tatt med, er all kriminaliteten som begås for å finansiere forbruk av narkotika. I tillegg kommer blant annet kostnadene til Tollvesenet, forsvarsadvokater og ulike administrasjonsutgifter, påpeker han.

- Asosial faenskap

Politiadvokat Helge Vigerust har kriminelle gjengangere som spesialfelt. Han mener det er en myte at rusmisbrukere nesten alltid begår vinningsforbrytelser for å finansiere stoff.

— Dette er et spørsmål om hønen og egget. Hva kom først - den kriminelle livsstilen eller narkotikabruken? Her dreier det seg om personer som over lang tid har distansert seg fra et lovlydig liv. Ingen skal fortelle meg at det er narkorelatert når en kjeltring står med et stjålet visakort i hånden og bruker det til å ta taxi hjem fra byen. Det er rett og slett asosial faenskap. Det blir selvsagt begått mye kriminalitet for å skaffe penger til rus, men mye går også med til å opprettholde et ekstravagant forbruk, sier Vigerust.

Han mener myten har oppstått fordi forsvarsadvokater bruker rusmisbruk som en formildende omstendighet, og fordi domstolene kjøper argumentet.

Fant DNA på vesken

Etter at Lena Lorentsen Prytz ble ranet, måtte hun vente i seks måneder på svar på om hun hadde fått en smittsom sykdom av sprøytestikket.

— Heldigvis var det ingenting, sier hun.

Politiet sporet etter hvert opp vesken hennes, der de fant DNA-spor som viste seg å tilhøre en 26 år gammel mann. Han ble tiltalt for ranet, men nektet skyld. Han forklarte at han hadde kjøpt vesken av noen andre. I vinter ble han frifunnet i retten.

— Jeg var ganske sikker på at det var ham. Men jeg får jo stole på at dommerne gjør det som er riktig, sier Prytz.

Etter ranet har hun fortsatt å gå samme vei til jobb nesten hver dag.

— I begynnelsen var det ekkelt. Jeg var redd for å gå ut tidlig om morgenen, og kikket meg stadig over skulderen. Jeg reagerte bare jeg hørte et hvin fra en fugl i tretoppene her borte. Men i dag tenker jeg ikke så mye på det lenger, det går helt fint.