Det er en helt vanlig ettermiddag i februar 2006. Lene Haugland Kleppe står på kjøkkenet i sitt hjem i Olsvik. Sønnen Marcus, som er halvannet år, leker på gulvet.

— Jeg holdt på å koke poteter til middag, forteller Lene.

I løpet av ett sekund skjer det som skulle snu livet på hodet for den lille familien.

**_Les mer:

Guttebarn mest utsatt_**

— Jeg løftet pannen av komfyren og skulle snu meg mot vasken for å helle ut vannet. Da var plutselig Marcus der og grep fatt i buksebenet mitt, fortsetter hun.

Den ene hanken glipper ut av hånden, kokende vann treffer Marcus i nakken, på ryggen og deler av den ene foten.

Tenkte raskt

På badet setter Lene i gang med å skylle Marcus med kaldt vann. Samtidig har hun fått kontakt med ambulanse. De er på vei.

— Men jeg fikk beskjed om å bruke lunkent vann. Hvis det var for kaldt, kunne det være fare for at Marcus ble sterkt nedkjølt, forklarer hun.

Etter 15 minutter er ambulansen på stedet, for Lene føles det som en evighet.

Det bærer av sted til akutten. Marcus får smertestillende og sårene renses for løs hud.

— Siden vi bodde så nært, fikk vi dra hjem. De sa det er vanskelig å se omfanget av skaden før det har gått noen døgn, forklarer Lene.

På Brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus to døgn senere ble det konstatert at Marcus har tredjegrads forbrenning tre steder på kroppen. Han trenger en hudtransplantasjon.

— Min første tanke var: Kan de ikke ta hud fra meg? Det føltes helt fortvilende å være i en sånn situasjon uten å kunne gjøre noe, sier hun.

Støtte fra mange hold

Huden på det ene låret til Marcus ble brukt til å erstatte huden som var skåldet vekk.

Tre ganger måtte han i narkose, den siste gangen for å fjerne stiftene som holdt den transplanterte huden på plass.

— Barnet ditt er liksom det kjæreste du har, og når noe slikt som dette skjer, føler du en enorm skyld, sier Lene.

Familie og venner støttet opp. Ulykken var noe som påvirket hele hennes nettverk. Samtidig berømmer hun de ansatte ved brannskadeavsnittet.

— De var forståelsesfulle og ga meg tilbud om å bli med i en samtalegruppe. Jeg har ofte tenkt i ettertid hvor flaks jeg har som bor i Bergen by, hvor hjelpen er nær. De er utrolig dyktige når det gjelder brannskader på Haukeland.

- Ta forholdsregler

I dag er Marcus tre og ett halvt. Han kan selv ikke huske hva som skjedde februardagen i 2006.

— Vi må være forsiktig med tanke på sol, men i dag, bare to år etter, ser arrene veldig fine ut. Det går kjempebra med oss, sier Lene.

Marcus var en aktiv gutt fra han var liten. Høyt, lavt og lysten på å utforske alt.

— Ulykker skjer, det er ikke så lett å holde øye med barn 24 timer i døgnet.

Nå håper hun hennes historie kan bidra til å fokusere på barn og brannskader.

Selv har hun utviklet en voldsom respekt for varme. Oppfordringen til alle foreldre er å ta forholdsregler.

— Det gikk fra å være en helt rolig dag til å bli det verste jeg har opplevd noen gang. Helt grusomt.