— Datteren min er ikke et problem, hun er et barn med problemer. Vi er blitt lovet så mye, men har fått veldig lite. Dette går ut over livskvaliteten til både meg og henne, sier Judith Marcelius.

Sammen med datterens far, Per Øivind Amundsen, klager hun nå barnevernet på Laksevåg inn for Fylkesmannen. De vurderer også erstatningssøksmål.

Datteren hennes har syv samlediagnoser i tillegg til ADHD. Siden 2000 har Judith vært alenemor, men de siste årene har datteren også vært hos faren i helgene. Barnevernet har aldri vært tvil om at foreldrene vil det beste for barnet og er egnet som foreldre, men jenten er for krevende til at hun kan bo hjemme.

- Fikk 800 kroner

I stedet har hun vært på Osheim behandlingshjem, barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling på Haukeland, familiepaviljongen på Haukeland og Bønesskogen barnevernsinstitusjon der hun bor nå.

— Datteren vår er blitt en kasteball og forsøkskanin. Barnevernet har drevet med vanskjøtsel, sier Judith.

Da datteren gikk i 1. klasse ba moren om hjelp.

— Jeg merket at det var noe med henne fra hun var liten. Både jeg og faren hennes har ADHD, og det kjente jeg igjen i henne, sier Judith.

I dag er datteren 13 år. Hun fungerer fint på skolen, men er klar over at hun har sine spesielle problemer.

— Hun kan ha voldsomme raserianfall, veldige oppturer og nedturer, og er veldig energisk, sier moren.

— Jeg vil bo hos mamma og hos pappa og ha et avlastningshjem. Og så vil jeg ha en støttekontakt å snakke med og gjøre gøye ting med, sier datteren.

I februar 2004 vedtok barnevernstjenesten på Laksevåg at foreldrene skulle få hjelp. De skulle få støttekontakt, besøkshjem for datteren og en ansvarsgruppe med ressurspersoner. De fikk bare ansvarsgruppen. I stedet for støttekontakt fikk de etter hvert 800 kroner i aktivitetspenger slik at moren kunne ta med datteren på badelandet Vannkanten.

- Løy oss opp i fjeset

— For å oppsummere har dette gått på liv, helse og økonomien løs, sier familiens advokat, Knut Mannsåker.

— Jeg har hatt mange barnevernssaker, og stort sett settes det mye ressurser inn for å gjøre det beste for barnet. Dette er den saken jeg har jobbet med hvor det har vært flest involverte uten at noen ting har skjedd.

For halvannet år siden fant ansvarsgruppen ut at det beste for familien ville være et basehjem hvor familien kunne komme i helger og noen dager i uken.

— Etter et år fikk vi vite at det ikke finnes noe slikt tilbud. Da har de sittet og løyet oss opp i fjeset i et helt år, sier Judith.

For å tvinge barnevernet til å ta ansvar for datteren, sa hun frivillig fra seg omsorgen for henne i fjor. Foreldrene har likevel fortsatt ansvaret for datteren.

Datteren ble plassert på den midlertidige institusjonen Bønesskogen. I sommer fikk foreldrene tilbud om plass på et barnehjem på Voss.

— Det er ikke det vi er blitt lovet. Hun fungerer godt på skolen nå, og vi vil ikke rive henne ut derfra, sier Per Øivind Amundsen.

- Ryggen mot veggen

— Jeg føler jeg har ryggen mot veggen på møtene med barnevernet. Det er opptil 15 stykker der som diskuterer hva som er det beste for min datter, og de fleste har ikke engang møtt henne. Så forsøker de å overtale meg til å sende henne til Voss mot hennes egen vilje, og til tross for at vi ikke mener det er til hennes beste, sier Judith.

— I brevet der hun blir tilbudt plass på Voss står det at det er vurdert som det beste tilbudet for henne. Det står ingenting om hvorfor. På det siste møtet med barnevernet spurte vi etter den faglige begrunnelsen for å sende henne til Voss, men fikk ikke noe svar, sier advokat Mannsåker.

14. august gikk plasseringen på Bønesskogen ut. 13-åringen har vært på den midlertidige institusjonen snart ett år. Beskjeden da hun kom dit var maks tre måneder. Alle er enige om at forutsigbarhet og trygghet er ekstremt viktig for jenten, likevel er det ingen som kan fortelle henne hvor hun skal tilbringe det neste året eller resten av barndommen sin.

— De sier at vi bor i verdens beste land, men det er jeg veldig uenig i, sier 13-åringen.

KJEMPER FOR DATTEREN: Hun ble så glad da vi sa at hun ikke skulle til Voss. Hun trives på skolen, og har hele familien sin i Bergen og skal ikke være tvunget til å flytte, sier Per Øivind Amundsen og Judith Marcelius. FOTO: VEGAR VALDE