— Jeg tror aldri at verken kirken eller andre institusjoner kan tillate seg å ta likestilling for gitt, sier den pensjonerte domprosten i Stavanger som også i et år var fungerende biskop i Stavanger bispedømme.

— Erfaring har vist meg at selv om likestillingen nå formelt er innført også i kirken, vil det komme tilbakeslag. - Det vil alltid være noen som vil hevde at de for sin samvittighets skyld ikke kan tillate at kvinner skal være prester. De gjør det med Bibelen i hånd og bruker teologiske argument. Men egentlig er det synet på menneskeverdet det dreier seg om, sier hun.

Fest

Søndag holder Andersen som også var det første kvinnelige soknepresten i Bergen, prekenen ved festgudstjenesten i Bergen domkirke. Da skal kirken på Vestlandet markere at det er 50 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert som landets første kvinnelige prest.

Andersen som nå er hjemvendt pensjonist til barndomshjemmet i Skivebakken, har vært en pioner og banebryter for kvinnelige kolleger i alle de 41 årene hun har virket som prest.

Hun vet hva det koster å tåle motstand og svelge unna for krenkelsen hun følte hver gang noen hevdet hun hadde feil kjønn. - Det er smertefullt å føle seg diskriminert.

Ikke blåøyd

Sist gang hun kjente på det denne smerten, var for et år siden da kvinneprestmotstanderne protesterte mot at Anna Bæckstrøm Hovda ble ansatt som prest i Johanneskirken. - Det var et tilbakeslag og en påminnelse om at vi må heve fanene igjen og igjen, sier hun.

Allerede som 14 åring, fem år før Bjerkås ble innsatt bestemte Andersen seg for at det var prest hun ville bli. - Jeg var ikke blåøyd. Jeg visste at mange i kirken ville møte meg med motstand. Men kallet var for sterkt til at noen eller noe kunne holde meg tilbake, sier hun.

"Hemmelig" brev

Bråk ble det i 1976 da hun flyttet hjem til Bergen og ble sykehusprest på Haraldsplass. Samtidig ble Andersen den aller første kvinnelige presten i Bjørgvin. I et "hemmelig" brev ga ti av Andersens mannlige kolleger beskjed til biskopen om at de ikke kunne akseptere og være med på prestesamlinger med henne.

Men Andersen lot seg ikke skremme av motbøren fra noen få, men høylytte kolleger innen presteskapet i byen

— På sykehuset hadde jeg både pasienter og ansatte i ryggen. Jeg har mange gode minner fra tiden som sykehusprest, sier hun i dag.

Mer bråk

Bråk ble det også da hun syv år etter, i 1983, ble ansatt som kapellan i Biskopshavn sokn. Thor With som var biskop i Bjørgvin, ville ikke gi den nye kapellanen anbefalingsbrev med til menigheten.

— I praksis betydde ikke anbefalingsbrevet så mye for mitt virke som prest. Menigheten tok varmt imot meg, og samarbeidet med de andre prestene i menigheten var også godt. Men det går ikke an å komme bort fra at det var et uttrykk for utestenging og diskriminering fra biskopens side.

Først etter tre år da Per Lønning ble biskop i Bjørgvin, kunne Andersen og Signe Sandberg som den gang var sokneprest i Gulen, ta imot anbefaling fra sin geistlige sjef i bispedømmet

— Da brevet ble lest opp i kirken, forsto jeg først hvor mye anbefalingen betydde for meg personlig. Jeg ble synlig rørt, sier Andersen, 25 år etterpå.

Som første kvinneprest i landet, ble Andersen domprost i Stavanger i år 2001, en stilling hun hadde til hun ble pensjonist til tidligere i år.

Må våge

— Jeg har alltid ment at det er betydningsfullt at kvinnelige prester er synlige i matposisjoner i kirken. Derfor må vi heller ikke skusle bort de mulighetene vi har fått. Kvinneprestmotstanden er fremdeles levende. Men jeg er likevel optimistisk. Kvinnelige prester er ikke lenger ensomme fugler. I dag står vi støtt i presterollen og på skulderne til hverandre.

Andersen gleder til morgendagens feiring. - Bergen domkirke er min barndoms kirke. Det blir en begivenhet for meg personlig å stå på prekestolen der. (det blir gjerne til at jeg skriver prekenene mine i siste liten som resultat av en prosess. Derfor vil hun ikke gi BT-leserne noen smakebit av budskapet på forhånd.

— Men stikkordet blir menneskeverd og menneskerettigheter. men søndagens tema er å tale Livets ord i Dødens verden, sier hun.

KVINNE FOR SIN HATT: Foruten å være domprost, var Berit Margrethe Andersen i Stavanger kjent for sine flotte hatter. Og hva passer vel bedre før et likestillingsjubileum enn at pionérpresten kler seg i rød hatt.