Sol og lett bris kjæler med de nakne holmene på Fedje. Ørnereiret ligger på en smal fjellhylle. Fra reirkanten er det ti meter rett ned. De grå kvistene går i ett med fjellet og kamuflerer reiret.

— Bare ta det rolig, vi er snart ferdige, svarer biolog Tore Wiers fuglevennene sine. Han tar et godt grep om ørneungen og fester raskt en metallring rundt foten. Den ene ørneungen spiller død og stikker hodet dypt ned reiret. Den andre piper svar på foreldrenes rop. Etter noen minutter er begge ungene ringmerket.

200 ørnepar

På 1960-tallet var havørnen nesten utryddet i Norge. Da fuglen ble fredet i 1968, var det om lag 350 par igjen. I Hordaland var det bare registret ett eneste par, på Bømlo. Nå 45 år senere er bestanden sterkt økende og den kommer stadig lenger sør i landet. I Hordaland er det nå registrert i underkant av 200 ørnepar. Norsk ornitologisk forening kaller fredningen av havørnen en av de største naturvernsuksesser i Norge gjennom tidene.

I Storbritannia var havørnen helt utryddet. Den siste ble skutt i Irland i 1919, en helt hvit ørn. På 1970-tallet ble 70 unge ørner fra Norge satt ut i Skottland. I dag har de en egen hekkende bestand der.

— Nå registrerer vi at ørnene flytter stadig nærmere folketette områder, for å finne seg egne territorier når de beste hekkeplassene er okkupert. Derfor blir det også mer vanlig å observere havørn i og rundt Bergen, sier Tore Wiers.

SPOTTER: Med et kjennerblikk speider Tore Wiers etter ørner i Øygarden. Han vet hvor de fleste ørneparene har reir. For et utrent øye er det slett ikke enkelt å se reirene, som er godt kamuflert i skogen eller på berghyllene.
Roar Christiansen
TATT MED TANG: På noen minutter er ørneungene merket. Biologen har også sjekket at de er velfødde og friske, før vi forlater reiret på fjellhyllen.
Roar Christiansen

Blått metallsmykkePå Fedje har de gråhvite ørneungene fått ett blått metallsmykke om foten. De to ørneungene, en jente og en gutt, har fått nummer 117631 og 117632.

— De er fire til fem uker gamle nå. Når de blir født, har de helt hvit dundrakt. I august er de flygedyktige. Da er vingene vokst ut og drakten er brun. Først når fuglen er fem år har den fått voksendrakten; gult nebb, helt lyst hode og hvit stjert, forteller ørneforskeren.

Fra reiret kan ørneungene følge fergen som tøffer inn til kaien på Fedje. Havørnene kretser fortsatt i luften, men de angriper ikke. Med sitt enorme vingespenn seiler de majestetisk, men bekymret, over oss.

— Da jeg var liten lærte vi at en aldri skulle ta på fugleunger, for da ville ikke foreldrene ha noe med dem å gjøre?

— Det er en myte, men det er en god regel. Det er ikke lov å forstyrre fugler i hekketiden. Derfor oppgir vi heller ikke hvor reirene til havørnene, kongeørnene og jaktfalkene er, selv om alt er plottet inn på GPS, sier Terje Haugland i Statens naturoppsyn.

Ny dame, nytt reir

På nesten slett sjø har vi tøffet mellom holmer i skjærgårdsidyllen i Øygarden. Solen varmer de røde takene til de hvite husene på Turøy. På en holme hekker en koloni med bråkete og stupende rødnebbterner.

Wiers er stadig oppe og speider med kikkerten.

— Se der oppe i tretoppen, der sitter den, sier han. Ørnen, som har et fantastisk syn, har nok oppdaget pattedyrene i båten for lengst. Men den bryr seg ikke. Det er flere fiskere her ute som mater ørnene med fisk. Fuglene blir vant med dem og vet de har lite å frykte.

Tre av ørnereirene vi besøker er uten unger i år. Noen ligger så høyt opp i trærne at det nesten er umulig å klatre opp. I ett av dem spotter Herland ørneungene som stikker hodet over reirkanten.

— Ørneparene holder sammen hele livet, og i samme området. Dersom en hannørn dør, får hun seg en ny mann. Og de bygger videre på samme reiret. Dersom hunnen dør og han finner seg en ny partner, bygger de seg ofte nytt reir. Det er som med mennesker, hun vil starte på nytt og ikke bo i huset til eksen, forklarer biologen.

Havørnen bygger helst reir på en fjellhylle eller i et furutre. De bygger på reiret hele tiden, og reirene kan bli opp til 1,5 tonn tunge. Derfor ramler de også av og til ned fra trærne. Og de må bygge et nytt.

— Bakkloen dreper

Kostholdet til havørnen er blitt kartlagt gjennom å studere matrester i reiret. I reiret på Fedje ligger det rester måsevinger og fiskeben.

Noen måser plager og prøver å jage ørnene i luften over oss.

— Alle fugler er forbannet på ørnen. Derfor prøver de å jage dem vekk. De er raskere i snuen enn havørnen, men ørnen klarer å ta en del fugl. Den griper fast i den, og punkterer lungen deres med bakkloen, sier Tore Wiers.

Havørnen er øverst i næringskjeden, og har ikke så mange fiender etter at menneskene sluttet å skyte dem. Nå er det kraftlinjer som er den viktigste årsaken til tidlig ørnedød, sammen med vindmøller.

EN LITEN FREDET OG GLUPSK EN: Denne havørnungen er fire til fem uker gammel. Den hvite dundrakten er begynt å bli brun. I august er den flygedyktig og må forlate reiret.
Roar Christiansen

Nedenfor et gedigent ørnereir ti meter oppe i et tre, finner vi beinrester. Trolig fra en sau.

— Havørnen spiser åtsel. Dersom en sau er død, er ørnen raskt på pletten og mesker seg. Men den angriper ikke sauen. På holmer her ute bor det både villsau og ørn. Vi har sett nysgjerrige villsaulam som vil bort og snuse på dem. Ørnen kunne bare ha langet ut kloen og drept dem, men i stedet bare hopper den vekk noen meter, sier Wiers.

Ørnene på Fedje følger med båten fra luften når vi bakker ut. Snart skal de ned og mate sine små og beundre de blå smykkene de har fått rundt foten.

EN LITEN FREDET OG GLUPSK EN: Denne havørnungen er fire til fem uker gammel. Den hvite dundrakten er begynt å bli brun. I august er den flygedyktig og må forlate reiret.
Roar Christiansen
RING PÅ FOTEN: Ørneungen har fått det blå ringmerket på sin høyre fot. Den vifter med den farlige bakkloen, men holdes godt fast av ørneforsker Tore Wiers.
Roar Christiansen