• Dette skal bli nydelig! Per Langhelle har sikkert spist Spleisebrød til frokost. Nå har han kapteinene fra «Christian Radich» og «Sørlandet» på omvisning på en sandblåst «Statsraad Lehmkuhl».

Morgenmørket har ennå ikke løftet seg fra Bergen Mekaniske Verksted på Laksevåg. Under presenningen blåses maling og rust så drivet tyter ut i regnet.

Ikke akkurat Cutty Sark-stemning på Puddefjorden denne januarmorgenen.

Inn i salongen, skipets aller helligste, kommer Statsraadens kaptein Marcus Seidl med en favn kjeledresser til de celebre gjestene. På veggen henger crester fra mange hold, fra Havnevesenet i Bergen til Lyndon B. Johnson. Du store USA! Mens bilder av Statsraadens aller beste venner gjennom tidene pryder salongveggene. De største er av Hilmar Reksten og Kristofer D. Lehmkuhl, med grossherzog Friedrich August, han som startet showet, litt mindre i midten.

Ingen fare for sandblåsing her.

Blottet dekk

— Denne veien. Kaptein Seidl viser vei i det maritime kaoset. Arbeiderne har tatt en pause i blåsingen for å gi gjestene en anledning til å tråkke inn på ståldekket uten å få hørselskader. Kaptein-kollegene Leif Brestrup fra «Sørlandet» og Per Rønnevig fra «Christian Radich» har gjort dette før. De snor seg over dekk og dørk.

Langhelle leder an inn i det sandblåste, iført blå kjeledress og hvit hjelm.

— Her er festehullene til teakdekket og krittingen viser hva som skal fjernes av stålet, peker Statsraaden-direktøren - og vert for det årlige møtet mellom seilskipene fra Bergen, Oslo og Kristiansand.

Der representantene diskuterer felles utfordringer og markedsmessig samarbeid. Formiddagslyset begynner å sive inn under presenningen. Vi ser at teakdekket fra 1914 er flekket vekk, stålet blottet og skansekledningen sandblåst.

Nede på banjeren går det unna også.

Ikke helt slik forsvarsminister Kristin Krohn Devold opplevde «Statsraaden» da hun var medseiler inn på Vågen i begynnelsen av desember.

— Men allerede før påske skal nytt stordekk være på plass, forsikrer Langhelle. Og skuten ha fått seg en skikkelig rundvask og blitt rigget etter alle seilkunstens regler.

Årtusenets armada

Om neste sesongs logg kan Langhelle røpe at seil settes like etter påske, med folkehøyskoletokt og skjærgårdsturer. Deretter i juni og juli tokt til Rouen, til L'Armada de Millènaire, tusenårets armada, med retur til Bergen via nederlandske Delfzijl. Så senere i juli tokt til Orknøyene og Shetland, før Sjøforsvaret overtar kommandoen for en periode.

Om skippertaket med stordekket forteller Langhelle at det vil koste rundt 18 millioner kroner. Da får man på kjøpet oppussing av mannskapslugarer og fellesområder under dekk.

— På toppen må vi nok ty til et lån, men vi er glad for to millioner fra kommunen og skal sammen med de to andre seilskutene søsterlig dele ti millioner statlige 2003-kroner.

Og Brestrup fra «Sørlandet» og Rønnevig fra «Christian Radich» nikker. Det er slutt på den tiden da skutene slåss om midlene, nå samarbeider man om dem.

— Men vi skulle jo ønske at politikerne kunne gi oss litt mer langsiktige arbeidsmuligheter, samstemmer de.

— Ja, dersom ikke politikerne skjønner at vi er vaktmestre for generasjonen som kommer etter oss, så vil seilskuteeventyret være slutt om tre til fem år, mener «Radichs» Rønnevig.

— Ja, for det er jo nasjonale skatter vi forvalter, supplerer Langhelle. Og tar nesten den hvite hjelmen av seg i ærbødighet.

PÅ DEKK: Per Langhelle (i blå kjeledress til venstre) viser gjestene fra «Sørlandet» og «Christian Radich» det sandblåste dekket på «Statsraad Lehmkuhl». Til høyre «Statsraadens» kaptein Marcus Seidl.<p/>FOTO: ARNE NILSEN