KJELL ØSTERBØ

Det største problemet rett før campingfolket i Vik ankommer, er at lyden mangler i reise-TV'en.

— Til Dagsrevyen betyr faktisk lyden litt, Bjørn. Gubben virker overhodet ikke bekymret.

— Nei, me sku' heller ha invitert te' blåfilm, gjentar han.

— Då kunne du ha stått og rugga i bilen te' han neste kvelta, mens eg kunne sitja dar inne og stønna og brølt so ei apa. Kan skjønaý. Da hadde vorte storskjerm med reality-lyd. Men når dei trur da e' Dagsrevyen dei ska' få, e' da nok verre.

Jeg synes også det er litt drøyt å lokke med plakater som kaller reise-TV'en en storskjerm.

— Dan virka litt større når du får han opp i da små vindua i bubilen, forsikrer Bjørn.

— Her er da garantert ingjen so' har vore på storskjerm-framvisning før. Dei har knapt høyrt om ein liten skjerm. Da e' kje so lengje sia Gjest Baardsen sat i fengsel her inne. Og på hans tid hadde dei berre små, svartýkvitt-fjernsyn.

Stor og storý

De første gjestene kommer sigende og virker litt spørrende til det hele.

— Dar ser du. Dei ana ikkje ka' storskjerm e'. Bjørn har hengt det halvskitne badehåndkleet over venstre underarmen, men likner likevel ikke helt på en kelner. Ikke på hallodame heller forresten. Likevel har han tatt plass foran storskjermen og introduserer Einar Lunde og Ingvild Bryhn.

Hadde de to på Marienlyst hørt applausen fra campingplassen i Vik, hadde de nok bukket og tatt nyhetene en gang til.

Før været og Gislefoss slipper til, rigger Bjørn og jeg oss til med dukkene i det aller minste bobilvinduet ved siden av.

Tatt på fersken

Vi har kjøpt både bukker og Rødhette, men mangler et troll. Bjørn trer en gammel svart sokk på høyrehånden. Det ser faktisk ut som den hadde passet bedre i blåfilmen Bjørn ville ha, men det er altså et troll. I tillegg stikker han i ren nysgjerrighet det store bustete hodet opp i vinduet av og til. Og det er da troll ekte nok for ungene.

Mens Bjørn og jeg står der på knærne inne i bilen med dukker og hender oppe i vinduet, skjer katastrofen. I ren vanvare åpner Øivind bobildøren og avslører oss. Som tatt på fersken står vi der på kne og ser nok enda mer forbauset ut enn ungene. Heldigvis tar de små det helt fint. De ser stort på det og overser sånt i ren overbærenhet med de voksne. Det er verre med Bjørn og meg.

Vi sitter der inne og lurer på hvordan vi skulle bringe Rødhette inn i stykket med de tre bukkene som nå er kommet helt til seters. Flausen har satt oss helt ut av spill. Bjørn avslutter bare med at på seteren står Rødhette og tar imot bukkene. Akkurat som hvilken som helst budeie. Bjørn kiler det store hodet sitt ut gjennom den trange vindusgluggen. Han vil bare gjøre det klart for dem som ikke helt fikk med seg slutten, at det endte godt.

— Og no e' da leggetid.

Stinn brakke

For oss betyr det nytt underholdningsoppdrag på puben; «Dampen», i Vik. Vi stakk innom der før vi ankom campingplassen tidligere på kvelden. Da var det to gjester der, og de bad oss komme igjen om tre timer.

På de timene har det gått sms'er til alle med mobiltelefon i Vik. Det er stinn brakke og full jubel når Bjørn, Øivnd og jeg ankommer. Øivind mister momentant bakkekontakten. Han mumler noe om at det er synd at det bare er de aller, aller, største artistene i verden som får oppleve dette. Inne på Dampen tar det helt av. Tømt for alle ekstranummer blir vi proppet med pizza, øl og godord. Øivind er som i transe. Han skriver autografer og er i øyeblikket så langt fra en pengeløs splint som det går an å komme. Dermed har han også koblet helt fra oppgaven som kasserer. Ikke et eneste øyeblikk har han vært ute med hatten. Her hvor vi kunne sopt inn tusenlapper bare på ett ekstranummer, så ble Øivind altså så beruset inntil det lamme i hodet av all oppmerksomheten. Et ganske lite øyeblikk betydde ikke penger noen verdens ting i livet hans. Da er en kasserer ut å kjøre.

Nå kan vi like godt spille for dem som er like pengeløse som oss selv, foreslår jeg. Neste morgen ringer Bjørn til fengselet i Vik.

— Skulle vel ikkje hatt bruk for litt underhaldning. Da skulle vel ikkje vera so vanskeleg å samla karane?

Konserten i matsalen i fengselet blir nok en ubetalt suksess.

— Då ska' me ta den aller siste, denne sommaren. De innsatte klapper så vi blir rørt.

Takk for oss.