Månen tar et siste sveip over Nøstet denne morgenen. Han tenker vel sitt der han henger, full og vakker. Måneglansen kan ikke hjelpe byens første forstad nå. Boligaksjonen har gjort sitt, velforeningen har gjort sitt, eiere og politikere har gjort noe annet. Denne uken bestemte de at Jonsvollskvartalet skal rives og at Brødrene Ulveseth får bygge en vegg av et boligkompleks på fire etasjer i Baneveien.

Månen kan ikke gjøre annet enn å trekke seg sliten tilbake.

— Bli med en tur da, sier en blid bussjåfør. Han har allerede kjørt flere turer fra Nøstekaien til Bystasjonen med parkeringsbussen. Anleggsarbeiderne i Klostergarasjen og på Hurtigruteterminalen er for lengst i full sving. Hans Gudmund Milde kjenner Nøstets rytme fra morgen til kveld. Fem ganger om dagen kommer folk til moskeen i Nøstegaten for å vende seg mot Mekka, men ikke så veldig mye lenger. Snart flytter de også. Huset vil føye seg fint inn i rekken av falleferdige, rivningsklare boliger i gaten.

For 130 år siden var det fremdeles bordell i dette huset. «Vestindien» var byens aller mest beryktete, men la oss ikke bli sentimentale. Dette er bare én av mange historier, og ett av mange hus. Man kan ikke samle på alt heller?

«Hus treng folk»

— Kan du forstå at hus kan vare så lenge, sier bussjåføren når vi passerer «Muren» fra 1500-tallet på vår rute.

Hus kan stå i hundrevis av år, og hus kan forfalle totalt i løpet av ti år når ingen får lov til å bo i dem. Onsdag var det for sent for Jonsvollskvartalet. Mye ligger nå til rette for «midlertidige parkeringsplasser».

— Vi vet hva dét innebærer, sier folk på Nøstet.

Hele Nøstet skulle i sin tid saneres. Alt skulle bort. Det var ikke noe å samle på her i et av byens eldste strøk, mente kommunen.

Før presset fra velforeningen ble for hardt på åttitallet, rakk kommunen å rive åtte verneverdige hus på nedsiden av Baneveien. Også den gang skulle husene erstattes med midlertidige parkeringsplasser. Over tyve år senere står de her enda. Og slummen rundt vokser for hvert år. I sterk kontrast til dette, står husene som folk har lagt sin kjærlighet og fremtid i, som smykker langs gamle gateløp og smau.

— Det er liksom ikke mitt hus heller, sier Geirdis Bjørlo, en av velforeningens tidligste ildsjeler.

24 år gammel kjøpte hun et over 200 år gammelt hus i Brattlandssmauet sammen med sin mann.

— Huset skal være her mye lenger enn meg. Jeg tar bare vare på det, sier hun.

Gamle hus er som gamle slektninger, man pleier og holder av dem. Og holder man først av et hus, så holder man også av hele området rundt.

Det er denne kjærligheten til hus og gater som holder Nøstet levende i dag. Over femti barn i alle aldre løper fritt omkring i bilfrie gater i området bak sykehjemmet, opp mot Sydneshaugen og ned mot Nøstegaten.

— Uff, sier folk når de ser ut vinduene sine nå om dagen. Det minner dem om at utsikten deres er her på lånt tid. Sykehjemmet vet det, alle vet at Ulveseths boligkompleks snart vil stenge dem inne og at himmelen over dem vil krympe.

Byen trenger hus

— Vi vil svært gjerne ha boliger, sier Tone Tjemsland i velforeningen, men må komplekset være så høyt? Må det være 20 meter? Og må det se ut som danskebåten?

— Jeg gjør ikke noe ulovlig, sier Atle Ulveseth.

— Jeg følger den eksisterende byplanen. Folk her må ikke glemme at de bor i en by.

Men hvem er det egentlig som glemmer hva? Er det ikke snarere byen som glemmer Nøstet, slik det har vært så lenge folk kan huske? Hva skal skje med Sentralbadet? Hvor ble det av det fine torget som var planlagt på Nøstekaien? Og ikke minst: Hva skjer med det planlagte Neumann-bygget, det siste i serien av bygningsprosjekt som for all fremtid vil endre Nøstet slik vi kjenner det. Det ryktes om et gigantisk tårn, eller «Nøstet brygge», som noen kaller det. Men folk tar en ting av gangen nå. Det blir så mye og det har vært så mange planer, at huseierne i perioder ikke har gjort annet enn å se på tegninger og nye ideer som har rent ut i sanden like fort som de har dukket opp.

I mellomtiden har til og med begravelsesbyrået flyttet. Her er ikke liv laga. Snart er det bare Vinspesialisten og Farvehandler Grønner, som holder stand på Nøstetorget.

— Har du sprittusj, spør en ung gutt og ber om det tykkeste som finnes.

— Det går en del sprittusj om dagen, sier Otto Grønner. Utenfor venter flere boligaksjonister, som har det travelt med å lime opp snakkebobler på husene i Jonsvollskvartalet.

— Vi vil at husene også skal komme til ordet, sier Anne-Kathrine Vabø. Og skal vi tro husene, vil de ikke rives. De vil at det skal bo folk i dem.

Det er lenge siden husokkupantene flyttet ut av Jonsvollskvartalet, men et sjørøverflagg vitner likevel om lovløse tilstander. Spørsmålet er hvem som har tatt seg mest til rette? Okkupantene eller huseier Strønen?

— Disse husene, sier Grønner med en blanding av kjærlighet og trass. Han slår ut med armene mot det arkitektoniske virvaret på den andre siden av gaten. Her har også hans far, hans farfar og hans oldefar stått og sett på husene gjennom butikkvinduet.

— Dette var Baneveien politistasjon, sier Grønner og peker på det britiskinspirerte teglsteinshuset som snart skal rives.

Hans farfar bodde på hybel i dette huset en gang, men la oss nå ikke bli sentimentale. Nøstets gamle funksjoner, sykehus og havn, har tross alt holdt seg intakt gjennom 300 år. Og Grønner har holdt i 100. Nå klorer fjerde generasjon seg fast i disken mens de sprenger i Klostergarasjen på den ene siden, og husene forfaller for øynene hans på den andre siden.

— Vi håper det kommer noe nytt nå. Det er snart flaut å si hvor vi holder til. Midt i slummen, sier han.

«Folk treng hus»

For andre er slummen eneste mulighet. Guttene i Sykkelgjenvinning takker huseier Ulveseth for slummen og rimelig husleie.

— Hvordan skulle vi ellers greid å bygge opp en slik virksomhet midt i byen, sier Tony Kolås. Et steinkast unna står Mikal Telle og gjør klar for januarsalget i platebutikken Nøstekollektivet.

— Det kan gå fem timer uten folk. Så kommer det kanskje én person, sier han. Men nå nærmer det seg stipenddag for studentene og da pleier det å hjelpe på.

Det er snart ingen slike steder igjen i byen, der folk kan leie billige øvingslokaler, eller i en periode velge å bo litt skrøpelig mot lav husleie.

— Hadde vært kult om dette ble et slags Bergens Portobello Road, sier Telle.

På alle bauer og kanter rundt ham er det bare tomme lokaler å se. Alle har de en liten lapp festet på døren: «Vi har flyttet», står det. Til Åsane, Laksevåg, Danmarksplass, wherever. Alt er visst bedre enn dette.

Ute på gatene reker noen arkitektstudenter forbi med kart og blikk for nye muligheter.

— Vi registrerer, sier de.

Det gjør Solveig Larner i Femina frisørsalong også. Fra sitt vindu har hun registrert utviklingen på Nøstet i førti år.

— Det var en fin tid, sier hun om gjenbyggingsperioden etter krigen. Jeg kjente alle på den tiden, men nå ...

Nå er frisørstolene tomme. Bare Martha Michaelsen får håret sitt krøllet i dag.

— Jeg hørte du ble nr. to i norgesmesterskapet, sier hun til den unge frisøren Charlotte Tysnes.

— Å, det er da lenge siden, svarer hun blygt.

Det er lenge siden alt på Nøstet. Samtidig er det alt skjer.

Og helt plutselig kan det være for sent.

PROTESTER: «Vi vil ikke ha det huset», ropte ungene taktfast under politikernes befaring torsdag. Men til liten nytte. Brødrene Ulveseth får bygge sin «vegg» av et boligkompleks i Baneveien og den åpne linjen mot fjorden og havnen vil dermed forsvinne. Ulveseth må gå ned en etasje på det opprinnelige utgangspunktet, men bygget blir likevel altfor høyt og altfor stygt, mener velforeningen, som for anledningen leide inn to kranbiler for å illustrere omfanget av «veggen».

FOTO: KNUT STRAND

KONTRASTER: Ingen vil drive butikk på Nøstet. Området er preget av slum og forfall på den ene siden, og et vitalt og velholdt boligområde på andre siden. Når den nye Hurtigrutekaien står klar i januar 2005, blir dette schizofrene bybildet det første som møter turistene. <p/>FOTO: KNUT STRAND
PIRATER: Sjørøverflagget vitner om lovløse tilstander i Jonsvollskvartalet, men hvem er de egentlige piratene? <p/>FOTO: KNUT STRAND
HOLDER STAND: Fjerde juledag fylte Solveig Larner 85 år. Fremdeles møter hun på jobb i Femina Frisørsalong, nysminket og fin på håret. Det har hun gjort i førti år. <p/>FOTO: KNUT STRAND
HÅPER: Mikal Telle håper på Portobello-liknende tilstander på Nøstet. Hyllene i det lille butikklokalet i Komediebakken passet perfekt til LP-plater. Nøstekollektivet kunne bare flytte rett inn og starte platesalget. <p/>FOTO: KNUT STRAND