Ved første øyekast ser båtforeningen nesten øde og forlatt ut. En slags spøkelseskai med båter gjemt under plast og presenning. Så dukker plutselig en kar opp. Og en til. Og enda en. Og under presenningene høres maskiner og verktøy i full sving.

Termoser, lakk, pussefiller, tobakk. Blå himmel, svak vind, arbeidsglede, skitne hender, kjeledresser, hyggeprat. For noen er det nettopp dette som er påske. Havet lokker. Nå skal «Havsula», «Satanita II» og de andre båtene gjøres klar til et nytt møte med sitt rette element.

Hver dag etter frokost

Birger Hansen står og maler dekket på sin kjære «Havsula». Med sine 89 år er Hansen båtforeningens eldste medlem. Aktivitetsnivået er det ingenting å si på.

— Eg e' her nede nesten hver dag. Spiser frokost, og så e' det ut døren. Holder på til rundt klokken tre, sier Hansen.

Nå er det altså dekket som skal males. To vinduer må også skiftes ut i år.

— Mye å gjøre før hun kan settes på sjøen for sesongen?

— Vel, det e'kkje så veldig mye å gjøre, i grunnen. Det e' bare eg så jobber litt seint, humrer Hansen.

Hygger seg gjør han i hvert fall, Laksevåggutten på 89.

Flere av veteranene i foreningen er på kaien flere ganger i uken.

— Du vet, vi pensjonister har god tid, sier Thor H. Petersen.

— Det er ikke så mange damer her?

— Totalt i foreningen tror jeg det bare er to kvinnelige medlemmer. Men du vet, damene er med her nede likevel.

Det må vel til, skal ekteskapet holde.

Liten, djevelsk kvinne

— Au!

Vi hører plystring, så plutselig kraftsalver fra under en presenning. Frem kommer Inge Helgesen.

— Jeg holder på å blåse varm luft her for å skrape av maling, og fikk ett eller annet varmt nedover nakken, forklarer han og tenner en rullings.

Sammen med konen Helen har han brukt hver påske siden 1993 på båten «Satanita II».

— Vi fikk henne av en gammel sjømann som egentlig hadde tenkt å senke hele båten utpå fjorden, sier Inge. Siden har altså hver påskeferie gått med til å pusse båt.

— Og i sommerferien?

— ...er vi alltid i båten, ja. Vi storkoser oss med den.

På andre siden av båten ligger Helen og maler båtens bunn.

— Om jeg savner fjell og snø? Ikke i det hele tatt. Det er dette som er påske for meg, smiler hun. Inge legger for sikkerhets skyld til at de tar et par dager fri fra båten i løpet av denne uken.

Så var det det båtnavnet.

— He, he, det har båten hatt siden hun var ny i trettini. Fruen til den første eieren var veldig kristen, og nektet ham selvsagt å kalle båten «Satanita». Da fjernet han de tre første bokstavene - men ikke for godt!

Satanita betyr forresten «Liten, djevelsk kvinne». 10. mai blir hun satt på sjøen. Pass opp!

Totalt har Gravdal Båtforening 125 medlemmer. 4. mars neste år fyller foreningen 40 år.

— Vi har det fint her, sier Bjarne Nygård fra et styrehus langt der oppe et sted.

Det tviler vi ikke på.

VETERAN: Birger Hansen(89) er en av veteranene i Gravdal Båtforening. Han er på kaien fra frokost til middag nesten hver dag, og gleder seg til tresnekken "havsula" settes på sjøen 10.mai.<br/>Foto: MARITA AAREKOL