— Ett-to, ett-to, kan dere høre meg?

Billett- og altmuligmann Peder Mellingen kremter i mikrofonen og ønsker velkommen til Åsatun. Fredag formiddag, klokken er snart elleve og salen er full. Stappfull. Av dressjakker, perlehalsbånd, finbluser og spente pensjonister. Ikke rart. Det er Johann som spiller. Johann med to n'er.

— En god nyhet i dag. Vi har fått teleslynge, så nå kan de med høreapparat stille inn på telefonspole, opplyser Peder.

— Og de som ikke har høreapparat, kan bare stille inn på Johann.

Hjertelig latter blant 142 danseklare.

«En helvedes kar!»

På scenen står Johann og justerer trekkspill og annet utstyr. Bruker en time hver gang på å rigge seg til.

— Da jeg kom klokken ti i dag, var det alt noen som satt klare rundt bordene, smiler Johann. Spillemannen setter stor pris på et entusiastisk publikum.

— Jeg hadde aldri trodd det skulle komme så mange i dette uværet, sier han og finner frem den blå repertoarboken.

Utenfor vinduene danser snøfnuggene tett og raskt.

— Hei, der er du, jeg savnet deg i går! sier Johann på trønder-østlandsk og vinker kameratslig på en kar i mørk dress.

— Du skjønner, eg måtte være et annet sted, hilser Anton Breivik tilbake. Han danser ofte og gjerne, og Johanns musikk har han stor sans for.

— Du e' en helvedes kar du, Johann! sier Anton varmt.

Hva som er så bra med 63-åringen på trekkspill, har Anton en grei forklaring på.

— Det e' selve musikken.

Langveisfarende dansere

142 billetter på en snøføykdag.

— Eg ska fortelle deg én ting, sier Anton. Folk kommer langveisfra for å danse når Johann spiller. Os, Laksevåg, Fyllingsdalen, Askøy, Holsnøy, Voss.

— Behovet er der, sier Johann beskjedent. Han har spilt trekkspill siden han var 14-15 år. Offentlig siden slutten av 50-tallet. Julebord, bryllup, litt av hvert.

Hvor mange bryllup? Laaangt over tusen. Men det har han sluttet med.

— Det blir så mye venting. Dessuten setter dette publikumet mer pris på musikken min, sier Johann og slår hendene ut mot forsamlingen.

På tide å sette i gang.

— Vi begynner med en polonese, annonserer Johann gjennom mikrofonen. Napoleon med sin hær, å, Marie eg vil hem til deg, hvorhen du går i li og fjell fyller hver pore i salen. Vi e' i gang!

Storforlangende fans

Det er faktisk så mange mennesker på Åsatun denne fredagen at ikke alle kan danse på en gang. Noen sitter ved bordene og prater livlig eller ser.

— Sant det er flott, sier Judith Hordvik og legger til at Johann er en skikkelig humørspreder. Judith har kjøkkentjeneste - mange karbonadesmørbrød som skal lages - men hun tar en titt og lytt i lokalet innimellom.

Historien om hvordan Johann begynte å spille på Åsatun er slik:

— Han var egentlig vikar hos oss for fire-fem år siden. Den faste spillemannen skulle til Syden, og Johann steppet inn. Da hadde vi rundt tretti dansende hver siste fredag i måneden, forteller Judith.

Da den faste spillemannen kom tilbake, var pensjonistene blitt så glade i Johann at de nektet å danse før han kom og spilte. Siden har det gått trinn i trinn. På det meste har 192 mennesker troppet opp på formiddagssvingom.

— Det var du, det var jag og det var sommar, synger sjarmøren mykt fra scenen. Før vi vet ordet av det, er første økt ferdig. På tide med en pust rundt bordet.

Alltid litt spenning

— Puh, man blir svett av dette her, sier Johann og setter seg.

Han har spilt for mange ganger til å være nervøs.

— Nei, nervøs er jeg ikke. Men det må alltid være en viss spenning med, ellers blir det ikke bra, sier han. Likegyldighet er en uting.

Johann henter mye energi hos danseløvene.

— Det er kjekt at de liker musikken min, men jeg liker publikum vel så bra! skryter han. Det spiller ingen rolle om scenen er liten eller stor. Bare dansegulvet er fullt, er Johann fornøyd.

— Det er veldig inspirerende å spille til så glade mennesker.

Konen er band-boy

Han spiller på Danckert Krohn, Landås, Klosteret, Fana, Arna - you name it, Johann med to n'er er der.

— Men for all del, jeg er ingen musiker, sier Johann beskjedent. Dette er kun på hobbybasis.

Konen Marita er med så ofte hun kan.

— Hun er band-boyen min. Hjelper til med å bære og rigge til, sier Johann varmt.

Fruen elsker å danse. Men om han gjør det selv? Niks. Ikke tid. Her skal det spilles.

Og før du vet ordet av det, er Johann klar med trekkspillet i et danselokale nær deg. Gjør klar godfoten og smilet!

HVOR HEN DU GÅR I ...: Johann liker å starte med polonese for å få publikum på bei na. Sigrid og Konrad Askeland, samt Ruth og Jon Andersen (i midten) setter tydelig pris på sangen og musikken som fyller den store salen. FOTO: ARNE NILSEN