«Hvem vil ha mitt barn , som ventes i neste måned. Bill.mrk. 936»

«Udøpt guttebarn ønskes bortsatt uten vederlag. Bill.mrk. 729»

«Venter et barn sist i september. Er det noen snilde mennesker som vil ta det til seg som sitt eget. Bill.mrk. 1216»

MELLOM KATTUNGER , høvelspon og gjenglemte kåper, under rubrikken «Diverse», står annonsen om den vesle jenten som skal gis bort. Hun heter Gisela, er ett år, har store, blå øyne og er datter av norske Therese og den tyske soldaten Otto.

I krigs— og etterkrigsårene er Bergens Tidende fulle av annonser fra fortvilte kvinner, mange av dem tyskerjenter som er «havnet i uløkka». De vil gi bort barna sine. De vil gi dem en bedre fremtid.


Les også: Ville sende barna til Australia

Ingen vet hvor mange av tyskerbarna som gis bort. I Norge var det mellom 10.000 og 12.000 slike barn. Annonsene er mange. Ingen krav, ingen adopsjonsbyrå, ikke noe barnevern. Bare en fortvilet mor, en kort rubrikkannonse — og en liten jente som skal få ny mamma og pappa.

DET GIKK FINT, TIL SLUTT . Men begynnelsen var brutal: et av parene som svarte på annonsen hentet Gisela - men leverte henne tilbake da de oppdaget at barnefaren var en tysk soldat. Den vesle jenten er litt over et år når de plasserer henne på trappen til huset til hennes biologiske mor i Løbergsveien på Minde. De ringer på og går. Ved siden av seg har den vesle jenten en pakke med tingene sine i. Den har de malt flere hakekors på.

— Min mor sa senere at hun følte seg forfulgt av denne lille jenten med hakekorsene rundt seg. Hvordan hun har følt seg, hvordan hun opplevde å måtte levere fra seg barnet sitt til fremmede mennesker via en rubrikkannonse i avisen, kan man knapt forestille seg. Heller ikke hvordan hun har klart å leve med det i ettertid. Det må ha vært forferdelig, sier Elna Johnsen (64). Vesle Gisela er blitt voksen. Navnet Elna fikk hun av dem som til slutt ble adopsjonsforeldrene.

Les også: Else (86) forelsket seg i en tysker — angrer ingenting

Litt før jul i 1944 får et barnløst ektepar fra Bergen gaven de ønsker seg aller mest: en lubben, lyshåret ettåring. Den biologiske moren møter sitt barns nye foreldre én gang. Hun bare gråter, og adoptivforeldrene føler ikke de får noen særlig kontakt med henne. Men de bestemmer seg der og da; denne lille jenten vil de ha.

— Så tok de meg med seg hjem på bussen.

EN FEBRUARKVELD i 1986ringer telefonen hjemme hos Elna. Hun er blitt 43 år og er mor til to. I telefonen er en fremmed kvinne som snakker nordlandsdialekt.

— Hun bare gråt og gråt, jeg forsto ikke hva hun sa, men fikk henne til å ta seg sammen. Da sa hun at hun var min mor, Therese. Hun fortalte at hun hadde forsøkt å ringe flere ganger, men lagt på. Motet hadde sviktet.

— Det var et sjokk å høre henne fortelle, sier Elna. Senere den kvelden konfronterer hun adoptivfaren med det den fremmede kvinnen har sagt. Han bekrefter historien. Adoptivmoren er død noen år tidligere - de brente alle papirer, forteller faren, var redde for hva som ville skje om datteren fikk vite om sin biologiske familie. Han forteller også at hun var annonsert mellom kattunger og hunder, og at det ikke var uvanlig i krigsårene.

HISTORIEN er ikke utypisk for de mange tusen tyskerjentene: Unge Therese fra Sandnessjøen oppdager at hun er gravid, søker hjelp og kommer til Lebensborn på Dr. Holms hotell på Geilo. Der føder hun en liten jente, hun kaller henne Gisela.

Fire måneder gammel sendes jentebarnet videre i nazisystemet; denne gangen til Kinderheim Stalheim, barnehjemmet Lebensborn driver på Stalheim. For å kunne være i nærheten av barnet drar mamma Therese til sin søster og hennes familie i Løbergsveien på Minde.

Familien bodde trangt, og hadde ikke plass til en mor, aller minst en med et tyskerbarn. Therese fortalte at hun flere ganger dro til Stalheim og besøkte jenten sin. En pleierske ved hjemmet har senere fortalt Elna at noen stadig sendte nye strikkeklær til det lille barnet.

Otto, den tyske barnefaren, sendes til Østfronten. Han kommer for å ta farvel, sammen reiser han og Therese til Oslo. Det er siste gangen de ser hverandre.

Therese blir boende i Bergen en stund etter at hun har gitt bort datteren. Senere gifter hun seg med en krigsseiler fra Nordland.

DET FØRSTE MØTET mellom mor Therese og hennes voksne, bortadopterte datter, skjer på et hotell i Trondheim, halvveis mellom Bergen og Sandnessjøen.

— Det var rart å se hvor lik jeg var henne. Jeg var spent, nysgjerrig, glad, men også sint. Jeg følte meg lurt av mine adoptivforeldre, og det var veldig vanskelig å takle at jeg var blitt gitt bort gjennom en annonse. Jeg syntes det var fullstendig uansvarlig, sier Elna.

— Det ble et tårefylt møte. Therese hadde fortrengt mye av hva som skjedde den dagen da hun ga meg bort. Det var som om hun lette etter den lille jenten hun hadde forlatt for førti år siden. Men den lille jenten fantes jo ikke lenger, og hun kunne jo ikke plutselig gå inn i rollen som moren min. Det var vanskelig for oss begge. Vi hadde så forskjellige utgangspunkt for å møtes. Etter hvert fikk vi likevel et godt forhold. Min mor levde til 2001. Hun var en glad, sterk og livsbejaende kvinne, som jeg ble svært glad i og fikk stor respekt for.

Elna synes annonsehistorien er grotesk.

— Det var totalt ansvarsløst. Men Therese var ingen ansvarsløs person, og jeg var aldri i tvil om at hun brydde seg om meg; at hun kontaktet meg understreker dette for meg. Hun hadde fortalt om meg til sin nye mann, men ikke til noen andre, sier Elna. Hun sier hun forstår at moren ikke kunne beholde henne.

Les også: «Åndssvake» tyskerbarn skulle i fangeleir

— Therese var alene, jobbet som syerske med dårlig betaling, hadde ikke egen bolig. Hun ga meg livet, og det er jeg glad for. Hun ville rømme fra fordømmelsen mot «tyskertøsene», og fikk det bare til på denne måten. I Norge i dag ville vel de fleste krigsbarn endt som aborter, men det fødes krigsbarn rundt om i verden hver dag, sier Elna.

— Hadde forholdene vært annerledes, ville livet hennes vært helt annerledes. Mitt også. Men kanskje er det best at det gikk som det gikk. På en måte ble det en berikelse.

FØRSTE GANGEN Elna besøker Therese hjemme, ser hun et kjent fotografi på veggen. Det er henne selv, som to-treåring, fra en bildeserie som adoptivforeldrene hennes fikk tatt. Da hun spør hvor bildet kommer fra, forklarer Therese at Elnas adoptivfar hadde gitt bildet til Thereses søster en gang den lille jenten var så syk av lungebetennelse at adoptivforeldrene trodde hun kom til å dø.

— Det hang der, sammen med andre familiebilder. Den første gang vi møttes, hadde hun det også med seg, hun hadde jo ingen papirer eller noe som kunne bevise at hun var min mor. Hun var sikkert redd for ikke å bli trodd, sier Elna.

Når Elna senere får kontakt med og besøker sin tyske biologiske far, Otto, finner hun det samme fotografiet, også hos ham. Han har fått det av Therese.

ELNA FANT sin biologiske far i telefonkatalogen. «Er det Gisela? », svarte farens kone da hun hørte at en norsk kvinne ville snakke med Otto.

Under krigen deserterer Otto, etter å ha blitt sendt til Østfronten. Han fanges, fraktes til Tyskland, men klarer nok en gang å rømme, hjem til foreldrene, der han holder seg i skjul til krigen er over.

Therese så aldri Otto igjen. Men i 1953 gifter hun seg med sin norske krigsseiler. De får to barn sammen, og regnes som ressurspersoner i lokalmiljøet.

Som krigsseiler får Thereses mann en ærespensjon fra norske myndigheter. Når den 80 år gamle kvinnen blir enke, etter mer enn 40 års ekteskap, nekter norske myndigheter henne å overta denne pensjonen, slik andre enker etter krigsseilere får.

Hun er blitt 80 år. Hun har reist seg, levd videre, overlevd fordømmelsen. Men for norske myndigheter er hun fremdeles «tyskerjenten». Først i 2005 blir reglene endret. Da er de fleste av tyskerjentene for lengst døde.

JAN M. LILLEBØ
BT 1946: Ingen vet i dag hvilken av annonsene som var den som førte Elna til adoptivforeldrene.
PRIVAT