«En omkommet ved Høgkjølen», melder Adressa.no. Marit Krovoll Høiseth leser. Hun vet at mannen syklet den veien.

**Les også:

Lemper ikke på bildrapsdommer**

FRÆNA I MØRE OG ROMSDAL. Mars 2010. — Jeg tenker på ulykken hver dag.

Robert Lønsethagen er fylt av uro der han står på tunet i det nedsnødde boligfeltet. To år og syv måneder er gått siden ulykken med vogntoget. Snart ett år siden dommen i lagmannsretten: Skyldig i uaktsomt bildrap, 90 dager fengsel, 285.000 kroner i erstatning til etterlatte og overlevende – og tre år uten førerkort.

For ikke lenge siden fikk yrkessjåføren brev fra politiet om at DNA-profilen hans skal registreres.

— Det er krenkende. Jeg er satt i bås med hvilken som helst drapsmann.

Han aner flere dårlige nyheter.

— Jeg tør knapt gå til postkassen. Det neste blir vel erstatningskravene? Jeg har ikke en sjanse til alt dette, sier han.

Han stirrer ut i luften.

— Jeg får visst aldri fred.

DØDSULYKKEN: Påkjørselen skjedde på E39 ved Høgkjølen i Orkdal. FOTO: Adressa.no. 22. AUGUST 2007. Sent på ettermiddagen setter Robert Lønsethagen kursen fra Trondheim mot Molde, E39 langs Vinjefjorden over Hemnekjølen. En vei han kjenner etter å ha kjørt ruten for Waagan Transport i tre år. Han har levert varer til ICA-butikker på Nordmøre og i Romsdal.

Nå er vogntoget lastet igjen. Lønsethagen skal kjøre til første sted han skal levere neste dag og sove i bilen. Asfalten er tørr. Det er motsol, men han føler god kontroll bak solbrillene.

HJEMME PÅ ORKANGER er den erfarne syklisten Erik Høiseth (52) klar for treningstur med en kompis. Han spør datteren Mia (17) om hun vil være med. Hun vil heller løpe på egen hånd. Dermed velger Høiseth og kameraten å sykle E39 mot Hemnekjølen, en utfordrende vei med sykkel.

Opp mot Høgkjølen ser Robert Lønsethagen to syklister og planlegger forbikjøring etter en svak venstresving. Ifølge hans forklaring kjører syklistene side om side. Yrkessjåføren legger mot venstre, mener han har gulstripen omtrent midt under kjøretøyet. Ingen vet med sikkerhet farten. Den anslås til «å være mellom 40— og 70 km/t».

Lønsethagen mener den innerste syklisten trekker seg noe bak den andre, snur seg og ser mot Lønsethagen i vogntoget. Ifølge yrkessjåføren virker det som han drar styret med seg og hekter i Erik Høiseth, slik at han skjener ut i veibanen. Høiseth blir i alle fall truffet av fronten på vogntoget.

FRA VEIGRØFTEN HØRER Robert Lønsethagen pusting. Han har satt på nødblinken og parkert vogntoget. Den ene syklisten ligger bevisstløs. Lønsethagen klapper ham på kinnet, og legger ham i stabilt sideleie. Den skadede rører på seg. Personene i bilen som kom bak vogntoget ringer ambulanse. Den skadede uttrykker at det ligger en person til her. Lønsethagen går bort og finner den andre syklisten, som er Erik Høiseth. Kjenner på ham. Ingen puls. Robert Lønsethagen må sette seg ned.

Det svartner for ham.

KLOKKEN 19.23 legger Adressa.no ut en melding: «En omkommet ved Høgkjølen».

Marit Krovoll Høiseth (48) er blitt oppringt av lederen av den lokale sykkelklubben. Han spør hvor mannen hennes Erik er?

— Han er på sykkeltur, sier hun.

— Ja vel, sier han.

Det har vært en ulykke ved Høgkjølen.

Hun leser på nettet: «En person er bekreftet omkommet. To syklister og en lastebil er involvert i ulykken... Ulykken skjedde i en slakk sving. Det skal ha vært lav sol på stedet da ulykken skjedde. Det er gjort rutinemessig førerkortbeslag...».

MARIT KROVOLL HØISETH forstår at mannen er involvert, men klarer ikke tenke det verste. Datteren hiver seg på skuteren for å komme faren i møte, men blir ikke lenge etter oppringt med beskjed om å snu hjem.

Familien Høiseth er humanetikere, så det er lege og helsesøster som kommer for å varsle og hjelpe. Marit Krovoll Høiseth skjønner at det er mannen som er død, i det hun ser dem i oppkjørselen.

Syklisten som overlever havner på sykehus med en rekke skader, og husker lite av ulykken. Men ett år og to måneder etter ulykken ber han om å bli avhørt på nytt av politiet, fordi han mener å erindre mer av hendelsesforløpet.

Syklisten forteller i sin forklaring at han opplevde vogntoget som truende i kjøreatferden. Han sier de først syklet side om side med Høiseth lengst mot gulstripen. Han hørte det kom et tungt kjøretøy bak dem. Han sier han reagerte på at lastebilen kom raskt og trakk seg bak Høiseth.

Han er sikker på at han ikke kjørte inn i kameratens sykkel, og slik gjorde at han veltet ut i veibanen foran lastebilen.

TIDEN ETTER ULYKKEN lever de etterlatte i et vakuum. De får se sykkelen, og får klærne Erik Høiseth brukte i en pose. Den første tiden føler Mia Høiseth bare at faren er borte, at han vil komme hjem.

— Etter noen måneder gikk det opp for meg at han var død. Siden har jeg gått til psykolog, forteller Mia Høiseth.

Første julen orker ikke mor og datter å være hjemme og reiser til Egypt.

DET GÅR ETT ÅR OG TRE MÅNEDER før Robert Lønsethagen står tiltalt i Sør-Trøndelag tingrett, november 2008. Han har gått sykmeldt ett år og ikke grepet rattet. Ulykken sliter på ham. Nå gjenopplives alt. Han gråter når han ser de etterlatte.

I tingretten kommer det blant annet frem at åstedsundersøkelsene er mangelfulle. Eieren av vogntoget fikk lov til å kjøre det milevis etter ulykken, før det ble gjort teknisk kontroll. Slik kommer det ikke frem om et spor på spoileren stammer fra denne ulykken eller noe annet.

Kvelden 13. november, etter forhandlingene i tingretten er avsluttet, blir politiinspektør og aktor Gunnar Olaf Gundersen kontaktet av en pleier og overlege ved St. Olavs Hospital. De reagerer på den overlevende syklistens forklaring i retten, slik den er referert i Adressa.no. I en e-post til Robert Lønsethagens forsvarer skriver politiinspektøren: «... det ble av helsepersonell oppfattet slik at syklisten nå husket ulykken og kunne fortelle detaljer, noe som ikke var forenlig med den kontakt helsepersonellet hadde hatt med ham ca. to måneder etter ulykken ... På denne bakgrunn ble det meddelt meg at helsepersonellet vurderte å bryte sin taushetsplikt for å hindre at noen ble urettmessig dømt for drap...».

Saken tar en ny vending. Poenget blir brukt i retten, siden syklistens forklaring er en del av aktoratets bevisførsel.

RETTEN MÅ SETTES PÅ NY. Det oppnevnes en sakkyndig, en spesialist i nevropsykologi. Syklistens evne til å huske hendelsesforløpet vurderes. Tingretten påpeker: « ...han (syklisten) har forklart at han har hatt hyppig kontakt med lensmannskontoret og diskutert saken med etterforskerne (...) retten kan ikke se bort fra at dette har ført til at han på denne måte har fylt igjen hull i sin hukommelse fra ulykkestidspunktet (...) retten kan derfor ikke til tiltaltes ugunst legge til grunn syklistens forklaring om hva som skjedde ...».

Tingretten legger heller ikke vekt på Lønsethagens forklaring, siden ulykken skjedde i løpet av sekunder og gikk sterkt inn på ham.

Like før jul 2008 kommer kjennelsen.

  • Retten finner ingen sikre bevis for at den overlevende syklisten og sykkelen hans er truffet av vogntoget/tilhenger.
  • Påkjørselen av omkomne skyldes at tiltalte startet forbikjøringen for tett opp mot syklistene, og ikke var aktpågivende nok. Syklistene har ikke ansvar for ulykken, mener retten.
  • Lønsethagen dømmes for overtredelse av veitrafikkloven paragraf 3 og får 15.000 kroner i bot, men frifinnes for uaktsomt drap etter straffelovens paragraf 239. Tingretten skriver: «den uaktsomhet Lønsethagen har gjort seg skyldig i, er av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Lønsethagen beholder førerkortet – og dermed levebrødet.

AKTOR Gunnar Olaf Gundersen foreslår overfor statsadvokaten at dommen godtas av påtalemyndigheten: «Svakheter som påpekes av domstolen vedrørende særlig den tekniske etterforskningen vil ikke kunne rettes opp ved supplerende etterforskningsskritt», tilføyer han.

Statsadvokaten anker. Saken går til lagmannsretten.

I lagmannsretten våren 2009 skjerpes tonen mot Lønsethagen fra aktor og statsadvokat Hans A. Vikheims side. Frostating lagmannsrett tror ikke på yrkessjåførens forklaring om at syklisten skjente ut i veibanen:

«De faktiske, observerbare forholdene, i form av skade på sykkel, bil, spor i veibanen og det faktum at begge syklistene havnet på samme side av veien, viser at dette ikke kan være tilfelle». Lagmannsretten mener videre:

  • Lønsethagen holdt ikke nødvendig avstand, kjørte på den omkomne syklisten rett bakfra, og at syklisten da må ha befunnet seg 90 cm fra veikanten. Retten mener den andre syklisten «enten ble truffet av vogntoget, eller ble presset av veien og veltet ut i grøfta».
  • De finner ingen grunn til å gå inn i forklaringen til syklisten som overlevde, eller å bebreide ham.
  • «Lønsethagen burde lagt seg ut i god tid og helt over i venstre kjørefelt under forbikjøringen. Han gjorde en alvorlig feilvurdering ved å velge å kjøre forbi, og en svært grov feilberegning som medførte at han ikke la seg ut i tide».

Han dømmes for uaktsomt drap etter straffelovens paragraf 239. 90 dager fengsel, erstatning til etterlatte og overlevende, tap av førerkort i tre år.

TRANSPORTARBEIDERFORBUNDET hjelper Lønsethagen med å engasjere ingeniørfirmaet Rekon DA for å etterprøve lagmannsretten. Rekon mener «det ikke er mulig å bestemme om sykkelens vinkel skyldes kontrollert svinging eller syklisten har mistet balansen og beveget seg ukontrollert innover i kjørefeltet, for deretter å få en kontrabevegelse utover, for eksempel som følge av at syklistene var borti hverandre».

Lønsethagens advokat Reidar Andresen bruker dette i anken til Høyesterett. Forsvareren mener blant annet at lagmannsretten går lenger enn det er dekning for i bevismaterialet.

I september 2009 kommer svaret fra Høyesterett: Anken forkastes.

FRÆNA, MARS 2010. Robert Lønsethagen sitter i sofaen med rødsprengte øyner. Foran ham ligger en dokumenthaug. Guttedrømmen var å bli lastebilsjåfør.

— Etter dommen hadde jeg lyst til å gjøre ende på alt selv. Jeg greier jo ikke dette her, å ta vare på familien min. Jeg har livsforsikring, forloveden min vil være begunstiget med en million. Du blir jo jækla kynisk og deprimert.

Lønsethagen er på gråten.

— Først tar de levebrødet mitt, så skal de ha meg til å betale flere hundre tusen i erstatning. Hvordan skal en vanlig mann greie alt dette? Det er mye som ikke stemmer her.

Faren har kjørt langtransport, broren er også yrkessjåfører. Selv har han fagbrev.

— Dette er livet mitt. Jeg har kjørt i 12 år. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Ett år og åtte måneder etter ulykken tar de sertifikatet, da er jeg plutselig farlig.

PARKVEIEN PÅ ORKANGER , april 2010. Hjemme hos Marit Krovoll Høiseth og datteren Mia (20).

— Jeg har ikke klart å kaste klærne hans, en gammel sykkel står i kjelleren, sier enken.

— Foreldrene til Erik er ofte hos oss, de trenger å bearbeide sorgen. Vi har alltid hatt et godt forhold, forteller hun.

På veggen henger bilde av en høy mann med sykkel. Erik Høiseth var elektroingeniør, ektemann og far.

— Jeg drømmer om ham hver natt, sier Mia Høiseth. I august er det tre år siden hun mistet faren.

— Jeg husker første tiden, Mia, du sa du ikke hadde noe å leve for, sier moren.

De tunge stundene er der ennå. Mia Høiseth gråter når hun snakker om savnet. Det har vært vanskelig å konsentrere seg. Færre timer og fag i året er løsningen for komme gjennom videregående skole. Psykologen er også god å støtte seg til, sier 20-åringen.

— Uten hjelp hadde jeg ikke orket mer.

— Lastebilsjåføren gjorde en feil. Har man gjort noe galt, så må man ta sin straff, mener Marit Krovoll Høiseth. Hun og datteren har lest på Facebook at det pågår en støtteaksjon for den bildrapsdømte yrkessjåføren. De opplever noen innlegg som fæle og uten omtanke for at der finnes etterlatte. Derfor vil de fortelle hvordan de har det.

– Noe av det som skrives er pyton. Der var til og med kommentarer om hvordan han ble påkjørt. De skrev om sjåføren som måtte sone fra 15. mai, at han ikke fikk være sammen med barna 17. mai. Hva med Mia da? Hun må leve uten faren resten av livet.

TILBAKE I FRÆNA. Robert Lønsethagen tenker på fengselsstraffen. Han er forlovet. De har en sønn på snart to år. Han har også en datter på elleve fra et tidligere forhold.

— Da saken verserte i avisene spurte hun om det var sant at pappa har drept, sier han. Etter rettssakene har samboerforholdet blitt satt hardt på prøve. Han sliter med søvnen og kjenner ikke seg selv igjen.

— Jeg tåler lite, fyrer meg lett opp.

— Hvorfor skal jeg i fengsel? Er jeg ikke straffet nok som det er? Blir Norge bedre av at jeg sitter inne i tre måneder?

Han frykter huset må selges.

— Skal de sette folk på gaten, fordi man har vært uheldig? Det er for lett å ødelegge livet til folk.

Han må slite med det som har skjedd, kanskje livet ut.

— Jeg har ødelagt livet til de etterlatte. Jeg har vært ydmyk. Brast i gråt bare jeg så dem i retten. Men i ettertid er jeg også bitter, når alle kravene kommer. Jeg får aldri lagt dette bak meg. Normale folk kommer ikke over sånt. Rart jeg sitter her. Det har vært på nippet et par ganger.

Han har kontaktet ny advokat. Gir seg ikke før muligheten for gjenopptakelse av saken er vurdert.

— Det er viktig for meg å få bort drapsstempelet, sier Lønsethagen.

Han har vært på luftetur med «Kinky». Tilbake ved huset vurderer han på ny om han skal våge seg til postkassen.

— Jeg er redd for hva som ligger der.

Dagen etter henter han posten. Han har fått et nytt krav fra Gjensidige. Og innkalling til soning fra 15. mai.

— Hele sommeren i fengsel, jeg som skal ha eldstedatteren.

Noen uker senere kommer purring fra Statens innkrevingssentral. Kravet om erstatning, samt regress fra Gjensidige, er på til sammen 417.000 kroner. Frist 16. april.

— Jeg vet ikke om jeg orker dette mer.

PARKVEIEN, ORKANGER. Marit Krovoll Høiseth husker møtet med yrkessjåfør Robert Lønsethagen i retten.

— Han kom bort og ga meg en klem. Hvordan slikt oppleves? Nei, hva skal jeg si? Under rettssaken måtte jeg putte penger på parkometeret. Da sto han på trappen og tok seg en røyk, men jeg hadde ikke lyst å prate med ham. Han var tydelig preget, han også. Han sa han gjerne skulle hatt det ugjort, han mente ikke gjøre det.

— Hva tenker du om ham?

— Jeg bærer ikke nag, men han er liksom en ikke-person for meg. Jeg tenker at mannen min er død. Ikke at det var Lønsethagen som tok livet av ham.

Marit Krovoll Høiseth mener yrkessjåfører bør være særlig varsomme. Hun ønsker mer godstrafikk med jernbane, bedre veistandard.

— Men vi får ikke bygget jernbane over alt. Og vi kan ikke ruste opp alle veistubber. Dette er veldig vanskelig. Vi lever farlig på veien uansett, sier hun.

— Det at vogntogsjåføren straffes, gjør det situasjonen lettere for dere?

— Det er bedre enn ingen reaksjon. Rettssystemet er lagt opp slik. Men han vil ha det vondt resten av livet og tenke på det som skjedde hver gang han kjører forbi en syklist. Det er uansett bare tapere i en slik sak, sier enken.

— Jeg håper han har lært, sier datteren.

TIL HØSTEN SKAL MIA HØISETH begynne på Åsane Folkehøgskole i Bergen, hestelinjen. Miljøskiftet kan gjøre godt.

— De hang sammen bestandig, Mia og faren. Den første motgangen hun møter i livet, er å miste ham, sier moren.

Marit Krovoll Høiseth er i jobb i 60 prosent stilling som økonomisekretær i YIT. Leddgikt gjør det vanskelig å stå i full jobb. Huset er blitt for stort for henne, hun vurderer å selge. Men hun har klart å gå videre i livet etter ulykken. Venner og kolleger viser mye omsorg, og hun har en ny «spesiell god venn».

— Jeg er innstilt sånn at jeg går videre. Har ikke noe valg, sier hun. Erfaringer med tap tidligere i livet gjorde Marit Høiseth rustet da tragedien rammet igjen.

— Den første datteren vår døde. Jeg var 30, Erik 33 da vi fikk henne. Hun ble født med hjertefeil. Livet tok slutt etter fem uker. Så når Erik døde, så hadde jeg kjent på dette før. Sorgen går over, sier folk. Den mildnes, men den er der, sier Marit og henvender seg mot datteren:

— Du, Mia, du bærer vel nag til trailersjåføren ennå?

Hun sier:

— Han har jo ødelagt livet mitt.

Etterord

Tidlig i mai, ett år etter den fellende dommen, har støtteaksjonen for Robert Lønsethagen på Facebook samlet over 8600 medlemmer. De har satt i gang en innsamlingsaksjon for å hjelpe yrkessjåføren med å betale ned erstatningskravene. Godt over 100.000 er samlet inn. 22. mai arrangeres det dansegalla i Molde til inntekt for saken hans. Gjensidige har ringt ham og ettergitt 100.000 kr. Han har fått innvilget søknad om å utsette fengselssoning til september. Og advokat Steinar Wiik Sørvik jobber for å få gjenopptatt saken hans.

– Det går likar no. Jeg er på vei opp igjen, sier Robert Lønsethagen.

  • BT har kontaktet den overlevende syklisten. Han ønsker ikke å la seg intervjue om ulykken og hvordan han i dag har det.
«ET UHELL»: I dette krysset i Arendal skjedde det. Asgeir Lundstrøm kom kjørende med betongbilen ut fra en anleggsvei. På sykkelstien fra høyre kom det en 10 år gammel syklist. – Han var aldri synlig for meg, det var et uhell, sier yrkessjåføren. – Kan det være noe som er verre enn å bli dømt for drap på denne måten?
Christiansen Roar
KNEKT: Mars 2010. Bildraps dømte Robert Lønsethagen er nedkjørt. Føler han aldri blir ferdig med ulykken. – Det som skjedde, kan skje med alle. Det burde alle tenke over, også de på den andre siden i dennesaken, mener han.
Christiansen Roar
ETTERLATTE: Marit Krovoll Høiseth og datteren Mia Høiseth reagerer på Facebook-aksjonen for yrkessjåføren Robert Lønsethagen og noe av det som skrives på Facebook. Derfor vil de fortelle sin historie. – De skrev om sjåføren som ikke ville få være med barna sine 17. mai, dersom han måtte sone straffen nå. Hva medMia da? Hun må leve uten far resten av livet, sier enken.
Jan M.Lillebø