• Bare still spørsmål du, så skal du få svar, sa Hans Wilhelm Steinfeld. Men det viste seg at det ikke skulle bli nødvendig med så mange spørsmål.

VI STÅR OG VENTER. Hans-Wilhelm Steinfeld har sort ullfrakk, koffert og en hel bærepose med Ritz-kjeks til svigermor i Ungarn. Det er vintersolverv. Årets mørkeste dag. Hvor blir han av? Hans-Wilhelm drar opp mobiltelefonen.

— Dette er Hans-Wilhelm Steinfeld. Har du min bror Dag der? Kan du si at han må dra seg ned her med det samme. Vi står her og venter utenfor Wesselstuen.

— Hva skal du spørre om da? sier han til meg.

Jeg svarer litt spakt.

— Norsk presse er nokså inkompetent. Altfor mye opptatt av uvesentligheter. Norske journalister kan ikke stille spørsmål lenger. Vet du hvordan det sveitsiske rektorkollegium vurderer norsk examen artium? På noen-og-40.-plass. Etter Elfenbenskysten!

Så kommer endelig hans bror, advokaten.

KAN VI BEGYNNE med forholdet til Bergen?

Vi har slått oss ned ved et bord på Wessel.

— Det der er et etnisk spørsmål, fastslår Hans-Wilhelm.

— Jeg sier som Alf Nordhus: «Bergensere som vil frem i verden, må fløtte til Oslo. For i Bergen forblir de alltid blant likemenn».

— Som utenbys bergenser finnes også et annet greit kvalitativt kriterium. Du er bergenser i den grad du har bevart din bergenske dialekt. Det er altså et lingvistisk, i tillegg til et etnisk, spørsmål, fortsetter han, før vi begynner kapittelet «forfall i den offentlige samtalen».

UVESENTLIGHETSNIVÅET i norsk presse er bekymringsverdig høyt. Denne voldsomme interessen for Big Brother og Mette-Marit-er bidrar ikke akkurat til kulturdannelsen, sier Dag Steinfeld.

— Var det bedre før?

— Det er to spørsmål som går igjen i norsk presse: Det spørsmålet og det om det ikke er like ille i utlandet. Begge er like uinteressante. Om det var bedre eller verre før, eller bedre eller verre i Europa, er helt likegyldig, forsetter han.

— Nå må jeg «on the record» med noe, sier Hans-Wilhelm og fortsetter brorens resonnement:

— Kommersialiseringen rundt oss er meget fordummende. Det er dilettanteriet som råder. Tøvet er det mest interessante. Vi ser en tarveliggjøring av den politiske hverdag. Her skal du få presseetikk, sier han og pikker meg i skulderen:

— Det er avskyelig å bruke anonyme kilder på meninger. På fakta kan du godt gjøre det, men ikke på meninger. Det er Stasi-metoder. Både Jan Petersen og Thorbjørn Jagland har fått merke slikt. Det er avskyelig. Avskyelig, sier han med vekt på hvert ord.

Så ringer advokatens mobiltelefon.

— Nei, det vil jeg ikke være med på. Nei, nei.

Det er Ukeslutt som ringer og vil ha Dag Steinfeld med på en debatt om den nye pornobutikken som skal åpne i byen.

Hans-Wilhelm griper mobilen.

— Dere burde finne på noe annet å debattere ...

Dere må ha litt sex, ja. Men det pleier de fleste å skaffe seg andre steder, ler han høyt inn i røret, før hans bror får avslutte samtalen.

— Dette er sånt de tror selger mye, sier han etterpå.

Hans-Wilhelm Steinfeld er ute med sin niende bok i år, «Frihetens bitre tiår», om Russland i tiåret som er gått etter Sovjetunionens oppløsning.

— Det synes jeg er en viktig milepæl, men det er ingen norske journalister som ringer meg om det. De ringer bare for å få kommentarer på internt sladder i NRK.

NEI, NÅ MÅ DU spørre oss om idrettskarrierene våre, flirer Hans-Wilhelm.

Vi har beveget oss over på mer lødig stoff. Brødreforholdet og oppveksten, først i Peter Jebsens gate, så på Landås.

— Det er da blitt folk av ham, og jeg var jo en vesentlig del av hans oppdragelse, sier Hans-Wilhelm om sin fire år yngre bror.

— Og du kjenner vel min brors ukjente sider - du vet at han vurderte å søke teaterskolen? erter han broren som i dag er styrelder på Den Nationale Scene.

— Det nærmeste jeg kom å sende en søknad var vel på 17. mai- frokosten hos deg i 1983 da jeg var på besøk i Moskva og Janken Varden også var der, mimrer Dag selv.

Da satt Dag Steinfeld på fanget til daværende rektor på Statens teaterskole, Janken Varden, og sang utdrag fra alle mulige musikaler med kraftig baryton.

— Kommer jeg inn nå? spurte jeg. «Ja, hvis du slutter å synge,» svarte Varden.

— At vi befant oss i trettende etasje var nok også medvirkende til at han sa ja, mener Hans-Wilhelm og fortsetter:

— Min brors skuespillertalent er udiskutabelt. Jeg husker da jeg hadde med min første kjæreste hjem. Hun hadde vakkert, langt, lyst hår. Vi satt under altanen hjemme i nydelig vårvær. Over hodene våre lå Dag og lurte. Så spyttet han henne rett i midtskillen! Jenten løp nedover Legdene-markene, mens jeg løp etter Dagen og banket ham. Da lå han helt stille. Jeg burde jo aldri gått på det trikset, han hadde jo spilt død før også. Men jeg begynte å gråte, jeg trodde jeg hadde drept ham.

SÅ VAR DET neste kapittel. Idrettskarrierene.

— Dag er en merittert slalåmkjører. Det er nok det eneste i livet han er dyktigere enn meg i. Og så har han hatt en kjempekarriere som brettseiler. Var det ikke engang englandsbåten måtte plukke deg opp?

Dessuten er han bedre enn meg i fotball, men han er mye dårligere i bryting. Jeg kan bare sette meg på ham med et kne i hver armhule og trøkke ham på nesen til han ber om nåde.

Selv minner Hans-Wilhelm om at han har dekket ti års krig fra 1980-1990 i Afghanistan og vil gjerne ha ført opp under idrettskarriere sine korrespondentturer dit med tilhørende påført tropesykdom. Pluss at han på begynnelsen av 70-tallet spilte fotball for Anarkistisk Bold Club, der det var forbudt å sette inn edru reserver i 2. omgang.

— Og min ishockeykarriere er jo gloriøs. Vi hadde et lag i NRK der både Dan Børge og Trond Kirkvaag var med. Vi slo til og med Stensen og Stenshjemmet og de karene. De kunne jo bare svinge til venstre.

Må vi ikke forresten også ha med et punkt om underholdning? spør Hans-Wilhelm sin bror.

— Dag var jo en etterspurt dj og vokalist i Italia. Dro ned flere år på rad i en gammel Folkevogn-boble, ler storebror.

Andre underholdningsmeritter forblir ukjente. Den løsslupne samtalen løper videre. Fra muntre oppvekstminner til litt mer alvor.

DET ER KLART jeg ikke lenger synes det er så gloriøst å være journalist. Men litt av poenget må være ikke å bli så oppgitt at man gir opp. En god jøde har alltid to synagoger: En han går i og en han fordømmer, sier Hans-Wilhelm.

— Jeg synes vi skal fremelske uenighet. Det er når alle synes alt er vel at det går forferdelig galt, sier Dag.

— Det er et gammelt ordtak som sier at hvis man bare skulle åpne munnen hver gang man hadde vesentlige ting å si, så ville det bli gudsjammerlig stille her på jorden, sier Hans-Wilhelm.

Det måtte være hvis ikke alle var som brødrene Steinfeld.

— Du kan godt ta med hvorfor vi har så gode ekteskap, påpeker Hans-Wilhelm: - Det er fordi vi er så pene!

OPPVEKSTMINNER: Hans Wilhelm Steinfeld husker godt den gangen han ble stoppet i døren her i Logen da han skulle se Zorro med onkel. Han var seks år - og lillebror Dag (t.h.) var ikke med.