Vi sier «buekorpsbevegelsen». Ifølge ordboken betyr bevegelse i en slik sammenheng 'åndelig strømning', og det kan jo passe bra. I hvert fall for et utall bergensere.

Det skal ikke så mange år til før noe blir tradisjon i Bergen. Og når vi snakker om 150 år, har tradisjonen selvfølgelig for lengst bitt seg fast. Bortsett fra at det her er snakk om en tradisjon med en viss innebygget spenning — lever den? Overlever den? Spørsmål som dukker opp med ujevne mellomrom og som enkelte perioder har fått litt nervøse svar.

Hvorfor her?

Buekorpsene er et bergensk fenomen. Det er hva de fleste tror og mener å vite. Men det har vært buekorps eller en form for buekorps i de fleste norske byer en gang i tiden. Hvorfor bevegelsen bare har overlevd i Bergen, er det ikke oss gitt å svare på. Ikke noen andre heller, vil vi anta. Noen har sagt det er fordi bergenserne er krigerske - hvor de nå har det fra. Andre har snakket om topografien i denne byen; den har ført til tette strøk der tilhørigheten var stor og man skulle forsvare sitt revir.

La det være som det vil, faktum er at Bergen fortsatt har sine buekorps, om enn det har minket på dem fra bevegelsens glansdager.

Aping og guttelek

Det er alminnelig antatt at forbildet for buekorpsene var Borgervæpningen, sin tids heimevern, om man vil. Borgerne hadde plikt til å forsvare byen sammen med besetningen på Bergenhus, og på 1800-tallet var det nærmest blitt en allmenn verneplikt for voksne menn.

Det kunne imidlertid være et løyerlig syn når borgerne mønstret på Jonsvollene, dagens Engen, i litt tilfeldig sammensatte antrekk og med litt tilfeldig utplukkete offiserer. Hans Wiers-Jenssen har levende beskrevet synet i en av sine krøniker. Guttene syntes selvfølgelig dette var festlig, og tok etter «heme i gaten». Med en ordning og orden de kunne bygge videre på, ut fra egne forutsetninger og egne vedtatte lover. Det er de aktive selv som styrer korpsene både utad og innad.

Det finnes de som mener bevegelsen er eldre, med grunnlag i Holbergs skrifter og Welhavens dikt «Guttelek». Men som buekorpshistorikeren Aasmund Kvamme skriver er «slik krigslek et velkjent trekk fra nær sagt alle byer og alle kanter av verden». Noen oppfatter imidlertid enhver form for soldatlek eller krigerlek mellom gutter som buekorps - hvis den fant sted i Bergen.

Ikke si «militaristisk»!

Krigslek er et farlig ord å bruke. For det blir gjerne trukket frem - av uforståsegpåere - at buekorpsene er militaristiske. Si ikke det til en buekorpstilhenger! Det mest militære ved korpsenes øvelser i dag er, ifølge sakkyndige, adjutantenes stillingsskritt og den måten Nordnæs utfører «presenter gevær» på.

Kom ikke trekkende med argumenter om marsjering, uniformer, faner og geværer. Ingen har innvendinger mot skolekorps og skytterlag. Dessuten er ikke eksersisriflene farlige - de mangler sluttstykke.

Buekorpsene begynte å bevege seg på 1850-tallet. Og etter hvert ble det bevegelse i både smitt og smau. Buekorpsmuseet samler inn alt som er mulig å finne av opplysninger om denne bergenske tradisjon, og har en liste på et par hundre korps med kortere og lengre eksistens i løpet av de siste 150 år.

Bortsett fra at langt fra alle disse par hundre ville kvalifisert til betegnelsen korps. Men de små kunne kalle seg kompani og var ikke helt sjelden rekrutteringsgrunnlag for de større korpsene.

Det siste kunne trenges iblant også i våre dager. Men vi får fortsatt ha den innebygde spenningen: Lever buekorpsene? Overlever de?

La oss håpe det.